Helt møsterlig!
De hilser fra progrockens innerste sirkel og vifter rått med jazzen.
Det året «Snah» ble født, hadde Robert Fripp nettopp ferdigstilt arbeidet sitt i Wessex Sound Studios i London, og Sonny Sharrock hadde spilt inn «Black Woman» i New York. 1969. Året før ble Peter Brötzmanns «Machine Gun» utgitt på BRÖ etiketten. Åtte år etter dette ble Kjetil Møster født. 1976. Sånn kan tankene fly i møte med et album utgitt på tampen av 2020. Jeg mener ikke å si at «Dust Breathing» er snytt ut av Peter, Robert og Sonnys skjellsettende arbeider. Det ville ha vært å undervurdere det viktige særpreget i Møster!-kvartettens musikk på det groveste. Poenget er vel snarere at all musikk har røtter og at det er særdeles fint å høre deler av historien bli virvlet opp og beveget med ny styrke.
Møster! har etablert sitt eget prog-felt der saksofonen inntar en rolle som er sjelden for instrumentet. Det lange åpningssporet «The Bonfire, The Sun» slår an en meditativ tone og bygger seg langsomt opp mot tunge og tette pådrag fra hele bandet. Kvartetten innstiller kontrollene for en reise mot hjertet av sola, virker det som, og det er den kosmiske rytmeseksjonen som driver den fram. Bassist Nikolai Hængsle og trommeslager Kenneth Kapstad har intuitiv teft for hva dette stoffet krever. Det er en fryd å høre hvordan de reiser verket og får det til å stå. Når hysteriet setter inn, står alle samlet om den finstemte galskapen. Så bruker de et par minutter på å roe gemyttene og lande fartøyet med myke bevegelser.
I andresporet lar Hans Magnus «Snah» Ryan oss kjenne på feedback´en, før han tenner albumets tetteste riff. Jeg prøver å se for meg gode, gamle Colosseum som punkband. Det låter tøft og kompromissløst. Så vil jeg kanskje utrope «Ausculptation» til favorittnummer, fordi det er her Møster! likner mest på seg selv. Ryan og Møster utveksler sterke idéer og snakker samme språk, mens bass og trommer utvider den spennende fortellingen. Bandet skaper en fortettet stemning og et uforlignelig uttrykk jeg gjerne setter på repeat.
Albumet avrundes med suiten «Organ of Bodies» som består av tre deler. Den kan gi mye badeglede for prog-tilhengere. Vannet holder samme temperatur som på tidlig 70-tall, men Møster! tar oss til nye strender. Ja, jeg syns dette er noe av det fineste bandet har gjort gjennom sine fem album. Det er Kjetil Møster som har initiert og organisert musikken, men det er bandet som har utøvende makt. Den kollektive framferden er skrevet inn i kvaliteten. Jo mer jeg lytter, desto tydeligere stiger Møster!-sounden fram. Den er stødig forankret av fire medlemmer som spiller ytterst bra og har særdeles tiltrekkende mønstre i avtrykkene.
