Hayden Powell x 2

Trompeteren/komponisten Hayden Powell (32) – engelsk, Molde-oppvokst og de siste åra Oslo-bosatt – gjorde seg bemerket som et usedvanlig talent allerede før han som 13-åring kom med i originalbesetningen til trad-gruppa Dixi (sammen med bl a Daniel Herskedal) i Molde. Nå, med album nummer tre, «Circadian Rhythm & Blues», springer han ut i fullt flor, solo så vel som i trio.
Powells ry og ferdigheter har vokst jevnt og trutt siden de tidligste Dixi-dagene. Magic Pocket og Trondheim Jazzorkester er band som inngår på cv’en hans, han har spilt med en rekke artister og gjort unna studier ved så vel Jazzlinja i Trondheim som Musikkhøgskolen i Oslo.
New Orleans-tradisjonen er stadig hørbar i uttrykket hans, men nå mer som et melodisk/klanglig fundament for en improvisatorisk langt mer moderne stil. I 2011 albumdebuterte han med egen trio – Eyolf Dale, piano; Jo Skaansar, kontrabass – pluss gjester på «The Attic», to år seinere kom trioalbumet «Roots and Stems», stadig med Dale og Skaansar, og det er denne trioen som nå i sømløs samhandling musiserer sju Powell-låter og en Dale-låt breddfulle av liv på den første av de to platene som utgjør dobbeltalbumet «Circadian Rhythm & Blues».

«Circadian rhythm» er betegnelsen på den 24-timerssyklusen som gjelder for viktige fysiske og mentale prosesser i menneskedøgnet – søvn, stoffskifte etc – og som påvirkes av lys og mørke. Sånn sett er den innledende «Reveille» både logisk titulert og anrettet der den «våkner» med en bassfigur og noen pianotoner som stemningsmessig kan høres som et vennlig nikk til «Kind of Blue»s åpning, «So What», før den bobler av gårde. At en lett nifs og svært insisterende – eller er det noe helt annet og hyggeligere som foregår? – «Late Night Politics» får avrunde døgnet, er vel heller ikke så ulogisk, og mellom disse to ytterpunktene serverer trioen utsøkte melodier og ikke minst improviserende fabuleringer over dem på suverent vis. Powells tone(r) er hel og distinkt, han foredrar med stor smidighet og trekker trygt på et bra klanglig mangfold; Dale er eventyrlig spenstig i både tilnærming, anslag og klangbehandling og Skaansar opprettholder hele veien et vitalt, sobert grep om den mørkere og rytmisk ofte svært krevende delen av musikken.

Plate to er Powell i nesten-ensom majestet med trompet og såkalt firebird; en spesialtrompet med tre ventiler, kort slide og skrått oppoverpekende sjallstykke. Musikken her virker som godt forberedte soloimprovisasjoner, noen ganger reveljeaktige, noen ganger preludiumaktige, noen ganger som rene melodier eller som lydcollager med bare lyden av luft som blåses gjennom hornet. Varsom bruk av elektronikk utvider klangbildene på et par spor, men først og fremst blir plate to en ultranær studie av musikeren i dialog, kamp og lek med instrumentet, knyttende tradisjon og samtidspåvirkning/eksperimenteringslyst sammen på måter som i sum blir hans eget og originale uttrykk. Solide saker, dette, svært, svært solide.

Terje Mosnes