Tekst: Tor Hammerø, torhammero.blogg.no – Tor de Jazz
Foto: Gunn Beate Stensløkken og Thomas Hegna

Prisvinnerkonsert

Vi begynner like godt med slutten: bedre måte å ta kvelden på enn å tilbringe den sammen med fjorårets prisvinner på Kongsberg, Mathias Eick, finnes knapt. Til tross for at vi har hørt om Eick siden tidenes morgen, så er han fortsatt bare 36 år ung. Han har vært et stjerneskudd siden han kunne snakke reint og han var frivillig her på Kongsberg lenge før han hadde lov å sykle med to på.

Også i jazzen har det til alle tider funnes stjerneskudd, men svært få har greid å ta steget videre. Mathias Eick er så avgjort blant dem som beviser at det er mulig også i voksen alder å fortsette utviklinga. Både som sidemann i utallige konstellasjoner, både nasjonalt og internasjonalt, har Eick, som også behersker en rekke andre instrumenter enn trompet, vist at han har noe helt eget på hjertet med sin varme og personlige tone.

Likevel er det som soloartist med de tre visittkorta på ECM at Eick virkelig har stått frem som en trompeter, komponist og bandleder med kvaliteter som kan føre han nesten hvor som helst i tiåra som kommer.

Takkekonserten på Kongsberg var en ny og utvida versjon av hans vakre «Midwest»-skive som kom for noen måneder siden. I tillegg til kjernebandet med Audun Erlien på elbass, Torstein Lofthus på trommer, Andreas Ulvo på piano og Håkon Aase på fiolin, så var besetninga for anledninga utvida med en utmerket strykekvartett – glitrende arrangert av Erik Johannessen og Eick – og den nye røysta fra en fjellovergang i Telemark, Ingebjørg Bratland.

Musikken er en vakker beskrivelse av landskap Eick opplevde på turné i – akkurat – midtvesten i Sambandsstatene. Disse landskapene minte Eick om hjemtraktene i nordre Vestfold og en av låtene heter også «Hem» – stedet der Eick er født og oppvokst – et sted uten skilt. Alle som kommer dit vet hvem de skal på besøk til uansett, som han sjøl sa.

Musikken er varm, inderlig, melodisk – til tider kanskje noe motstandsløs – men perfekt til å synke ned i og bli tatt med på tur i. Mathias Eick er enkelt og greit en gudebenåda trompeter med ei herlig utstråling på scena – det er usedvanlig lett å trives i hans og ikke minst musikken hans sitt selskap.

Apestreker

Det vakre Galleri Åkern i et av Kongsbergs eldste hus vil jeg tro, har opp gjennom åra bydd på en rekke unike små drypp med musikk og musikanter vi knapt har hørt om. Monkey Plot har vi så avgjort hørt om, spesielt etter at de vant den gjeve «Årets unge jazzutøvere»-prisen i fjor. Jan Martin Gismervik på trommer, Magnus Skavhaug Nergaard på bass og Christian Winther på akustisk gitar byr oss stille frijazz som flyter sakte fremover. De skaper vakre, underlige og helt egne lydbilder. Her er det ingen solister i tradisjonell forstand – her er alle solister og de lytter seg fram til hvem som til enhver tid skal ta føringa som det heter i sykkelsporten.

Her dreier det seg om å søke, lytte, kommunisere – det kan Monkey Plot bedre enn de fleste. Til og med hanen i hagen på utsida skjønte det og ga lyd fra seg på akkurat korrekt tidspunkt.

Cortex – hvilket band!

Ettermiddagsøkta blei tilbrakt sammen med Cortex – en kvartett med en beskjed, et uttrykk og ikke minst en energi man skal leite ei stund etter. Kristoffer Berre Alberts på tenorsaksofon, Ola Høyer på bass, Thomas Johansson på trompet og ustoppelige Gard Nilssen på trommer har tatt til seg Ornette Colemans ånd på et vis jeg sjelden eller aldri har hørt maken til tidligere. Det betyr på ingen måte noen kopiering, men en måte å tenke på når det gjelder musikk som salige Ornette etablerte og som Cortex-gutta viderefører på et utmerket vis.

Musikken Cortex gir oss er en kraftkrevende øvelse – her blir det ikke spart på noe. De fire har tydeligvis jobba sammen over lengre tid og det er et band med masse empati som hele tida vet hvor de har hverandre. De er trygge på seg sjøl og på hverandre og alle er solister som kan måle seg med hvem som helst hvor som helst.

Et lite ekstra ord om Gard Nilssen. Her har kongeriket fått seg en trommeslager som er i verdensklasse nesten uansett sjanger. Dagen før spilte han i New York med et internasjonalt band og i dag spiller han på Roskilde med Susanne Sundfør – alt garantert med den samme energien og oppfinnsomheten. Det eneste laget han ikke har spilt seg inn på foreløpig er Odd – favorittlaget fra Skien. Vi får håpe han ikke blir oppdaga av Dag Eilev Fagermo – Nilssen og vi fortjener det.

Og nå er sola på vei opp igjen på Kongsberg!