Grieg + Arnesen = stadig sant

Pianist/komponist Dag Arnesen er verken den første eller (sannsynligvis) siste jazzmusikeren som lar seg inspirere til dåd av Edvard Griegs musikk. Men den klassisk skolerte Arnesen er en av dem som har gått grundigst til verks. Allerede i 1996 laget han albumet «Rusler rundt Grieg» med Grieg-musikk arrangert for stort jazzorkester; mellom 2007 og 2010 utga han tre «Norwegian Song»-album der Grieg også var representert, og i 2015 kom «Grieg, Tveitt & I». De fire siste besto av trio-innspillinger, noen av dem med gjestemusikere i tillegg til Arnesen & co, men nå, på det fjerde «Norwegian Song»-albumet, har Arnesen vendt tilbake til det store formatet. Her har han arrangert Griegs «Gangar», «Våren», «Arietta» og «Ved Rondane», sine egne «Missing You», «On Granite» og «Reminiscence 5» pluss «Mellom bakkar og berg» (kreditert som trad., er det ikke L.M. Lindemans melodi?) og «Astrid mi Astrid» for Bergen Big Band, det særdeles oppegående storbandet som han har et langt, sterkt forhold til, og som han for tida co-leder sammen med bassisten Magne Thormodsæter.

Stat i staten
For den som liker å sammenlikne: De fire Grieg-stykkene og de to velkjente sangene finnes i småbandversjoner på de tidligere Arnesen-platene. De tre originalene er så vidt vites aldri tidligere utgitt på plate, og på «Norwegian Song IV» skiller de seg ut som en musikalsk stat i staten. Hørt i forhold til resten av repertoaret låter de mer «ektefødt som jazz» enn «versjonert i jazzdrakt», noe som nok bunner i det kompositoriske. Arrangementsmessig håndterer Arnesen alle albumets ni melodier med de samme stilsikre storbandgrepene, han harmoniserer og fargelegger med treblåsere og messing i både konfrontasjon, dialog og omfavnelse, og gjør musikken rytmisk spennende gjennom så vel små, «indre» forskyvninger som mer uttalte breaks. Det åpenbart super-forberedte bandet er hele veien «on top of the music», med stor presisjon, vitalitet og dynamisk kløkt i sin rikt fortellende formidling, og sax-solistene Elisabeth Lid Trøen, Ole Jacob Hystad, Jan Kåre Hystad, Kjetil Møster og Michael Barnes samt trompeteren Are Ovesen kvitterer helhjertet for sine tildelte takter. I løpet av albumets nesten 70 spilleminutter tillater også pianisten og improvisatoren Arnesen seg å påminne om at han bedre enn de fleste kan fylle en velkjent melodi med uslitent liv, hans «Ved Rondane» antyder at jazzpianistiske ferdigheter enda sterkere enn tro kan flytte fjell.

Meningsfullt?
Så er det likevel sånn at et prosjekt som «Norwegian Song» alltid vil reise spørsmål. Er det for eksempel på noen måte meningsfullt å vurdere jazzversjonen av «Våren» mot tradisjonelle, klassiske versjoner av samme stykke? Er vi i det hele tatt i stand til å høre jazzversjonen av «Gangar» som et originalt musikkstykke, helt uten de føringer som tidligere, tradisjonelle versjoner av «Gangar» uvegerlig har påført oss? Opplever vi at Griegs musikk er best slik vi har lært at Griegs musikk «er» eller «skal være», eller kan Griegs musikk oppleves ikke bare annerledes, men positivt annerledes i storbanddrakt?
Det gis ulike, men likevel godt begrunnede svar på slike spørsmål. Hvordan vi foretrekker vår Grieg er også et spørsmål om personlig smak og behag, men et par forhold er likevel enkle å ta stilling til. Det ene er å innse at god musikk, uansett sjanger, aldri kan bli ødelagt av dårlige versjoner så lenge de gode versjonene består og er tilgjengelige. Det andre er at godt musikerhåndverk er godt musikerhåndverk, og at god musisering må anerkjennes som akkurat det, uansett hva den stilistisk eller estetisk måtte avstedkomme av musikk.

Vel blåst
«Norwegian Song IV» vil ikke være «everybody’s cup of Grieg» eller for den saks skyld alles favorittform for storbandjazz. Men jeg vil påstå at det musikerhåndverket som bokstavelig talt utspiller seg i arrangering og musisering er av høyeste bonitet, og at «omplasseringen» av de velkjente melodiene er utført med den all den respekt og kjærlighet som et slikt prosjekt krever for å lykkes. Vel blåst.

Terje Mosnes