Gøy på Hærverk

Av Arild R. Andersen

Det har vært mye å glede seg over på møteplassene for tradisjon og modernisme de siste tiårene. Band som lykkes med å forsterke tidløsheten i jazzen, har vekket begeistring. Friends & Neighbors, I.P.A., Atomic, Monk´s Casino, Die Enttäuschung, Mostly Other People Do The Killing og så videre. Hver på sin måte. De har gitt i pose og sekk. Satt historien i spill for vår tid. Vridd det overleverte inn i frisk form. Lekt med spilleregler og åpnet drømmer. Pianist og komponist Petter Dalane kan plasseres inn i dette store bildet, tror jeg. Bud, Thelonious og Petter, liksom. Vi har ham nå. Nei, så enkelt er det ikke. Det skal denne kvelden på Hærverk også vise.
«Sikksakk» heter albumet Petter Dalane Quintet er på kafeen for å presentere. Det er langspiller nummer to fra bandet. Den første forelå i fjor.

Før konserten starter, deler pianist Petter ut gratislodd til oss publikummere, og når han hever mikrofonen, er det selvironi og humoristisk vri som preger henvendelsene.
Jeg satt sammen med en erfaren konsertgjenger på sesongens siste tirsdagsutgave av Blow Out på Hærverk i går. Da jeg fortalte at jeg skulle på Dalane-konsert i dag, sa han at han likte både pianisten og musikken, men at det kunne bli mye prat og fleip mellom låtene. I kveld forstår jeg raskt hva han siktet til.
Petter formidler at det er langt færre i lokalet enn han hadde håpet på, men at de setter kvalitet foran kvantitet. Han har åpenbart glimt i begge øyne og en luring gående rundt inni seg. Er sin egen konferansier, og jeg for min del vender meg raskt til stilen og setter konsentrasjonen i musikken.
Vi blir ført direkte inn i Monk-land. Den seige kvaliteten rår. Blir håndtert med stilsikkerhet og innlevelse. Det øves rettferdighet overfor det forgagne. Dette er kantete jazz i gode hender. Jeg liker den stubbete måten de gjør det på. Det er fin omskiftelighet i det som kommer, og blåserne setter liv i arrangementene. Første solo ut er Erlend Vangen Kongtorps. Han spiller med flyt og tilbakelent omhu i språket. Trompetist Øyvind Mathisen følger opp i samme retrovennlige stil og gjør det godt å være på tidsreise. Petter Dalane holder fint tilbake og viser ingen tegn på overdådighet i sitt spill.

De har spilt den letteste, får vi vite. En blues. Og så skal de fem spille den vanskeligste. «Runde hjørner» er tittelen. Ikke helt det samme som «Brilliant Corners»! Det er slake buer i melodien, og tette vegger lenger ut i komposisjonen. Rytmeseksjonen, Anders Hjemmen på bass og Martin Heggli Mellem på trommer, holder musikken samlet. Det er liv i materialet. Den akustiske lyden synger i rommet. Bandet spiller seg varmt i den vanskeligste låta si, før det fortsettes med flere intrikate disposisjoner. Disse ter seg uanstrengt og lekker små overraskelser. Så blir det Sun Ra: «Of Sounds And Something Else». Visstnok en Petter-favoritt. Kongtorp og Mathisen trives og blomstrer. Petter Dalane Quintet har fint grep om disse deilighetene fra Saturn og deromkring, og slektskapet mellom Monk og Ra er tydelig. Tremenningsnivå. Pianisten koser seg i spillet. Sånn ser det ut, og slik låter det. Han har bluestradisjonen inne.

Det fortsetter med mer stas. Publikum er med, og blåserne bygger godt. De enkle dragene har nerve. De mer hektiske tar inn glød. Mathisen gjør en utadvendt og skarp betraktningsremse, og så spiller de «Noam´s Poem», inspirert av Noam Chomsky. Konserten utvikler seg til en liten fest for blåsearrangementer. Tyngdepunktet i musikken samler seg gjerne rundt Mathisen og Kongtorp. Dalane inntar ingen framskutt plass i egen kvintett, uten at han dermed kun er smakfull akkompagnatør. Felleskapet regjerer. Det liker vi.
Så skal vi riktig langt tilbake. Til «Lover Man» som gjerne forbindes med Billie Holiday. Hun er ikke på Hærverk, men kveldens ballade er smektende lun og lett å ta inn. Jeg rekker å tenke på Chet Baker i Mathisens avdeling. Det er en god tanke, før blåserne går til side og pianist og bassist går i dialog. Jeg føler meg hensatt. Bandet får låta til å vippe.

Så er det tid for utlodning. Sidemannen min trekker, og den heldige vinneren kommer opp på scenen. To cd´er og et gullbrød som blir tilrådet å innta mens man lytter. Jo, da.
«Always Know» og «Sikksakk» får avrunde kvelden. Den fine lettheten har satt seg i uttrykkene. Det inviteres inn, med kvalitet i sjarmen. Lystig trompet, lett krakelerende med blå sjatteringer. Sprell levende samhandlinger. Det er lett å holde på humøret sammen med denne gjengen.
Som plussnummer spilles Sonny Rollins´ «Global Warming», og alle danser inni seg. Luison Capote gjester på congas, og den livsbejaende, upretensiøse sisterunden setter et meningsbærende punktum for Petter Dalane Quintets rause forestilling.