Godt vertskap, vellykket gjest
Andy Sheppard er en usedvanlig velintegrert gjest på Espen Eriksen Trios fine fjerdealbum.
Når Espen Eriksen Trio – Eriksen, piano; Lars Tormod Jenset, bass; Andreas Bye, trommer – først bestemte seg for å invitere en utenlandsk gjest inn i sin lavmælte triovarme, kunne de vanskelig ha valgt seg en bedre lekekamerat enn Andy Sheppard. I likhet med norske tenoristkolleger som Tore Brunborg og Bendik Hofseth er Sheppard i stand til å ikle sin i utgangspunktet Dexter Gordon/tidlig John Coltrane-modernisme en utilslørt, robust-romantisk melodiøsitet, og han rår over en tenortone som faller tilnærmet perfekt inn i EE-trioens kjerneuttrykk: Den ettertenksomme, melodinære og ofte lett melankolsk/nostalgiske fortellingen der både tonetetthet og rytmemarkering lever opp til idealet om at det meste kan sies enkelt og med få toner, så lenge tonene er utplassert med omhu og sans for dramaturgi.
Velkjent
Espen Eriksen Trio har holdt på siden 2007 og har tidligere utgitt tre album på Rune Grammofon. Andy Sheppard har helt siden ’80-tallet vært en stadig tydeligere stemme på den internasjonale jazzscenen, særlig kjent for sine egne prosjekter samt triospill med Carla Bley og Steve Swallow, og her hjemme kjenner vi ham også fra bl.a. hans samarbeid med Bergen Big Band, Ketil Bjørnstad, Arild Andersen og Eivind Aarset. På «Perfectly Unhappy» blir han den ledende melodiføreren på åtte nye Espen Eriksen-komposisjoner, og trives åpenbart utmerket i selskap med den finstemt malende Rolls Royce-motoren av en pianotrio. Rett nok synes jeg at trioen, i all sin «nedpåhet», til tider beveger seg farlig nær grensen mot det friksjonsfritt «pene», men bare sjelden krysser den over, og ved nærmere ettertanke: Gjør den det egentlig noen gang?
Subtilt
Ta for eksempel åpningslåta, den lett stev/folketone-aktige «Above the Horizon». Den høres så enkel og tilforlatelig ut, men den drives av en rytmikk som du skal streve litt med å bli klok på, bare prøv å telle. Denne og flere subtile detaljer i trioveven gjør «Perfectly Unhappy» til mindre av en «pen, uskyldig forglemmelighet» enn førsteinntrykket kan tilsi, snarere åpner albumets mange omhyggelig utpenslede stemninger rom for både drøm og videre diktning. Da sitter vi plutselig med åtte melodier som formelig roper etter en tekst, eller etter en filmscene å gå i dialog med, og så veldig mye mer engasjerende enn det, blir ikke et instrumentalalbum.
