Godt spill – sterk atmosfære
Fire landskapsmalere med sans for vidde så vel som bratte partier.
De bruker det første sporet til å kalle inn troppen. «Førespel» setter døra på gløtt, inn mot de omskiftelige scenene som fyller kvartettens store fortelling. Norske vestlandsdalfører og amerikansk prærie i ett og samme musikalske landskap. Cellist Danielle DeGruttola, gitaristene Stein Urheim og Henry Kaiser og hardingfelespiller Benedicte Maurseth lar musikken flyte og bukte seg gjennom ni engasjerende kapitler. Jeg rekker fint å tenke på Ry Cooder, Jon Hassell og David Torn før jeg er gjennom stykke nummer to: «Rainbow in an Unseen Teardrop». Dette nesten ti minutter lange sporet hever og senker seg med eruptive og forpinte gitarer i front. Så kommer fela inn og vrir en smule på stemning og temperatur, men lystig blir det aldri.
Det er Henry Kaiser som er høvdingen i denne klanen. Jeg har hørt han og likt mye av det han har gjort, helt siden slutten av 70-tallet, da han startet Metalanguage Records. Kaiser er glad i å spille med andre gitarister. Han har latt seg høre med Fred Frith, Derek Bailey og Bill Frisell, og nå er det altså Stein Urheim han smykker seg med. De to kler hverandre usedvanlig godt. Som om de søker etter mye av det samme. Ja, det gjør åpenbart alle fire i dette prosjektet. De kan gå inn i bluesmusikken og få den til å høres ut som en levende klage, med feste i Vest-Afrika og dalstrøka innafor. Denne blandingen av tradisjonsbevissthet og forsiktig nyorientering fungerer godt. Slik låter dyktige instrumentalister som fremmer atmosfære.
Cello og fele gjør gitarlivet rikere. Urheim og Kaisers vitale blanding av råskap og sensitivitet får en ramme som framhever innholdet i det de gjør. Hvem som styrer kjøkkenet, gjenspeiles selvsagt i uttrykkene som skapes. Den fluktuerende væremåten er helt vesentlig for opplevelsen. Denne musikken har ingen nyhetsverdi å rope hjem om. Det er innlevelse og tilstedeværelse som forfører. Musikkens billedvekkende evne er sterk. Når vi kommer til «Musik i mörker», stryker Maurseth fram folkloren, mens «Eventyrdalen» gjøres til møteplass for de mest sentrale idéene til kvartetten.
Vi lever i en tid der folkemusikken inngår nye allianser og står i front for mye av den mest interessante musikken. Ikke et vondt ord om gitarer og cello, men jeg opplever at fela betjener de fineste nedslagene på «Be Here Whenever». Der den markerer retning, finner jeg de sterkeste partiene. Det er også fint å oppleve ringreven Kaiser i en setting som tar han videre på et godt og gjenkjennelig spor. Det var Knut Reiersrud som introduserte disse musikerne for hverandre. Han må ha visst hva han gjorde!
