Det gode håndverket lever videre, og det store bandet ter seg vel.
Han har bokstavelig talt hatt mange å spille på, komponist Johannes Fosse Solvang. I kveld teller OJKOS 15 medlemmer, og trombonisten kjenner dem han har skrevet for. Nærhet til egne bandmedlemmer har tjent mange komponister gjennom jazzhistorien. Jeg vet ikke hva Fosse Solvang tenkte på under komponeringen av det ferske verket sitt, men jeg tror han har hatt stemmer i hodet. Stemmer fra kveldens knippe av utøvere som alle har rukket å etablere seg i løpet av de fem årene OJKOS har eksistert. Det er dessuten ikke første gang trombonisten har skrevet for Orkesteret for jazzkomponister i Oslo. Bestillingsverket «Miniatyrland» ble dokumentert på plate i 2021, og det er et album som står seg godt. Ja, så godt at forventningene til denne tirsdagens konsert har skrudd seg opp.
De 15 musikerne står tett på scenen, og musikken legger avgårde med sopransaksofoner som trekkdyr. Før den eser ut med tre tromboner og drar seg inn i kvartett med pianist Philip Granly i front. Det gynger uanstrengt og byr på indre liv. Denne konserten er ikke stedet for det oppsiktsvekkende. Snarere plassen for det smakfulle og tradisjonskjære. De kjappe åpningsmanøvrene avløses av langstrakte linjer, og når Siril Malmedal Hauge kommer inn på vokal, åpnes det nye rom. Stemmen og stilen hennes tjener virkelig det jeg oppfatter at Johannes Fosse Solvang vil formidle. Han er i stand til fylle stykkene sine med variert innhold, uten at det forstyrrer det helhetlige preget.
Komponist Johannes Fosse Solvang til venstre. Foto: Kat Gade
Trommer, trombone og bass starter nummer to, i et stillferdig strekk med lette pianoornamenteringer. Det er komponisten som spiller trombone her, og det er åpenbart at Fosse Solvang er glad i den melodiøse formen, gjerne holdt litt på skakke. Jeg liker hvordan bandet holder tilbake og ikke sløser med kraften. Det gjør også noe med de partiene der de hever seg og gjør seg store. Musikken kan være finurlig arrangert, og overgangene kommer med smidighet. Det er selvsagt Fosse Solvang som introduserer låtene og forteller litt om dem, men det kan være vrient å få tak i alt han sier. Vi går uansett inn i et noe mer moderne formspråk når Sigrid Aftret får litt rom med tenorsaksofonen. Det hun spiller, har nerve, og i likhet med andre bandmedlemmer som får lyset på seg i løpet av kvelden, er det slående hvordan hun klarer å få sagt noe distinkt på nokså små flater. Et sted er det gitarist Arne Martin Nybo som gjør seg smakfull. Et annet sted er det trompetist Lyder Øvreås Røed som krydrer med evne.
Foto: Kat Gade
De tre trombonene setter muskel i mye av stoffet, like mye som hele bandet får innholdet til å danse. De instrumentelle skiftene gjør mye for musikken. Når Malmedal Hauge og Aftret begge spiller fløyte, blir fargen lett, og når Maria Dybroe tar fram klarinett, blir den skarp. Variasjonene som går gjennom musikken, beveger seg mellom mørk understrøm og behagelig overlys. Komponisten forteller at det har tatt lang tid å skrive dette stoffet og bare to øvinger å få det på plass. At det låter så ubesværet, er imponerende, og det er jo ikke den store løssluppenheten som skal dyrkes her i kveld.
Jeg tror kveldens mann kaller det en «damesangorkesterlåt», den sangen som Siril Malmedal Hauge gjør så fint mot slutten av kvelden. Helt til slutt kommer «They couldn´t find what they were looking for and decided to look elsewhere», hvis jeg hørte riktig. Den kommer med litt kledelig råskap, med godt bidrag fra Tina Lægreid Olsen på saksofon.
Det klappes iherdig, og det er velfortjent. OJKOS kommer imidlertid ikke tilbake på scenen. Uansett hva som er grunnen, har jeg sans for at et punktum betyr at forestillingen er over.
