Camila Nebbia/Barbara Togander/Joakim Rainer Petersen – Blow Out, Kafé Hærverk, 14. februar 2023

Godt formulert og helt uten fakter

Joakim Rainer Petersen er den nye pianisten vi liker å snakke om. Denne kvelden har han nytt selskap.

Av Arild R. Andersen

Av og til dukker det opp en nyklekket musiker jeg umiddelbart legger merke til. Noen ganger skjer det også at en hel trio av ungdommer springer ut midt på vinteren. Nå var det riktignok i fjor sommer at Joakim Rainer Trio stakk av med tittelen Årets unge jazzmusikere under Moldejazz, men det er først nå i februar jeg har hatt gleden av å lytte til debutalbumet deres, «Light. Sentence». Musikken der har en lett oppsiktsvekkende kvalitet, med en kollektiv oppdrift som beveger og et samspill som napper og drar, slik fisk over en viss størrelse kan gjøre. Det er med bakgrunn i denne lytteopplevelsen jeg oppsøker Blow Out, vel vitende om at jeg skal høre Joakim Rainer Petersen i en ganske annen sone der.

Her på Kafé Hærverk inntar pianisten scenen sammen med argentinske Camila Nebbia, saksofon og svenske Barbara Togander, stemme, elektronikk og platespiller. Petersen er omgitt av tre tangentbord, laptop og bokser og skal gå ut og inn av det akustiske. Det er jo også et elektroakustisk lydbilde kveldens trio holder seg med.

De spiller seg rett inn i en informasjonsstrøm det tar noen runder å få oversikt over. Toganders stemmebruk holder seg i en tradisjonell friform, men hun leverer med tilstedeværelse og står godt i uttrykkene sine. Lesper, suger, hakker og byr. Joakim Rainer er fint med i utbasuneringen, før han og saksofonist Nebbia går inn i en langt mer åpen og moderat sekvens. Det akustiske pianoet må jobbe litt i lydbildet, men det sjenerer ikke opplevelsen. Camila Nebbia gir oss fraser og  melodilinjer som er hentet fra utsiden av klassisk impro, mens platespilleren og de elektronisk manipulerte lydene er frilynte av natur. Når Togander fyller på med språkbrokker og cut ups, tas det inn et budskap i musikken. En kommentar til det veldige trykket vi lever i, kanskje. – Ingen aning, hører vi. Før en kort soloseanse for saksofon fører oss videre. Blandingen av lydkreasjoner, underfundige utsagn og instrumentell smakelighet fungerer godt.

Joakim Rainer Petersen framstår som en god lytter. Han er åpenbart lite opptatt av å fremme seg selv. Det er lett å like. Jeg liker også den evnen de tre har til å overraske og holde på gløden. Det blir en verden av det som foregår, et sted der lite er sikkert og friheten har bra vilkår. Vi får flere små duetter, og det er god balanse, selv når vi befinner oss i det skakke. Vinylen rykkes fram og tilbake og lager fine hakk i underlaget. Det legges ut bremsespor med fine mønstre i avtrykket. Det trioen skaper, er på ingen måte oppsiktsvekkende, men musikken har et vesen og en troverdighet som appellerer. I det siste, korte nummeret trioen gjør, slippes språket til igjen. – Thank you for choosing. We constantly look….», mener jeg å høre. Det blir hengende i musikken, som et fragmentarisk innslag fra en glatt virkelighet. Som en kontrast til det som ellers rører seg i kveldens musikk.  Nebbia, Togander og Petersen har klart å spille seg inn i sitt eget, med variert utsmykning og levende brodd. Den norske pianisten fra Bodø som nå har adresse i Berlin, kommer vi ganske sikkert til å snakke om i årene som kommer også.

Fra forsiden

Konsert

Ungjazzfest på Victoria

Helgen 15. og 16. juni markerer et hundretalls ungjazzere at det er ti år siden etableringen av Østnorsk jazzsenters første regionale ungdomsjazzorkester.

Nyhet

Rekordstor tildelingsrunde fra Kulturrom

I årets første tildelingsrunde har Kulturrom fordelt totalt 29,2 millioner kroner. En rekke jazzarrangører og storband er blant mottakerne av tilskudd til øvings- og fremføringsutstyr.

Meld deg på vårt nyhetsbrev