Nattjazz avrundet åpningshelgen med en søndag der Nina (Kristine Linge) & Sommerfuglfiskane og Lille Fargespill sto for tilbudet til de yngste midt på dagen, mens Jan Lundgrens «A Tribute to Jan Johansson»-forestilling, Frida Ånnevik med band og amerikanske The Still utgjorde kveldsprogrammet sammen med det som for mange av de 450 betalende var kveldens hovedattraksjon: Mathisen/Breisteins «Mutant».

Bestilling nr. 2
Kanskje var utsikten til et gjenhør med legendariske «Jazz på svenska» kveldens sterkest utløsende billettkjøpsfaktor, iallfall var det et forventningsfullt publikum som møtte Jan Lundgren pluss bassist og strykekvartett i Røkeriet da ensemblet oppskriftsmessig innledet sin etter hvert godt bereiste «Tribute»-forestilling.
Men også Sardinen var godt besatt da Nattjazz’ andre bestillingsverksuroppføring på to dager, «Mutant», gikk av stabelen en halv time seinere. Saksofonist Inge W. Breistein og gitarist Svein Rikard Mathisen (fra hhv. Stavanger og Brumunddal, men basert i Bergen) hadde samlet elektroniker/komponist John Derek Bishop (aka Tortusa), bassist Johannes Vaht og Nattjazz’ røde tråd av en trommeslager, Øyvind Skarbø, til sin elektroakustiske bestilling, og gjennom nærmere fem kvarter geleidet de publikum gjennom skiftende lydformasjoner og klanglandskap. Musikken åpnet og lukket seg i melodiske svev og mer og mindre introverte tonale byggverk med lavmælte finurligheter i fleng, spesielt fra Mathisens gitar, og ofte i vellykket kontrast med Breisteins røffe tenortone. Saken fortsetter under bildet.

Krevende
«Mutant» foregikk stort sett innenfor rammene av ordinær tonalitet og tellbar rytmikk, men noe publikumsfrieri i betydningen «plystrbare saker» var verket så visst ikke. I perioder bød det på rett så krevende lyttemateriale, og kanskje ble dosene innimellom i rauseste laget for den som skulle fordøye og prosessere inntrykkene der og da. Men det «Mutant» måtte mangle av erfaringsfundert, autoritativ tilbakeholdenhet i helhetsuttrykket, ble langt på vei kompensert av den helhjertede viljen til å skape noe originalt og ekte uten å ty til snarveien om publikumsfrieri.
Konserten ble tatt opp, og som tilfellet er med uroppføringer flest, er det er godt mulig at «Mutant» tåler noen takters nedkorting før verkets presenteres på plate. Det spiller mindre rolle, for uansett vil det være mer enn nok igjen av de intense og medrivende strekkene der kommunikasjonen utfoldet seg inspirert og medrivende, mellom ikke bare Mathisen og Breistein, men i hele kvintetten, der de fem «spilte hverandre gode», for å låne terminologien fra et annet lagspill.

God start
Denne skriver rakk så vidt å få med noen takter av Frida Ånneviks konsert, og mens det var for lite til å gi noen vurdering, var det nok til å karakterisere inntrykket som en fornøyelse. Med det lar vi Nattjazz 2017 dempe musikken og la ordet overta scenen med «Poesidigg» i kveld, og sier vel blåst begynnelse og lykke til med de sju siste nattjazznettene i denne 45. runden.

Terje Mosnes (tekst/foto)