God på å være alene

Den elektriske gitaren hilser oss forsiktig inn i «Bloom». Kim Myhr introduserer seg selv med brokker av lyd, akkorder som kuttes og bys fram som forord til en større fortelling. Det har gått to år siden forrige soloalbum, «All Your Limbs Singing», der gitaristen utforsket 12-strengeren med stort hell. På «Bloom» går Myhr i elektronisk retning, men lyden av gitarer er fortsatt hovedsak. Albumet faller inn i den etter hvert så omfangsrike tradisjonen av strengedreven musikk som vrir seg unna enkel kategorisering. Kim Myhr har brukt mye tid på selve innspillingsprosessen og bearbeidet lydkilder for å  skape en fyldig vev, en konstruksjon som stiller seg i ytterkant av gitarfeltet, uten å gjøre seg fremmed. Han lykkes både med å skape en helhet av de mange mønstrene og sette avtrykk med tydelig signatur. Noen ganger høres Myhr ut som et lite rockeband som ikke helt vil vedkjenne seg rocken. Andre ganger virvler han opp psykedelia med fingertuppene. Jeg liker det kreative elementet som smyger seg gjennom det aller meste av stoffet. Det gir seg til kjenne midt mellom det eksperimentelle og lekent tradisjonelle. Åpningssporet «Sort sol» er typisk for den styggvakre formen gitaristen trives i. Den elektroakustiske massiviteten som etter hvert velter fram, er god å være i. Når Myhr lar de raske anslagene styre gitararbeidet og tillater seg å dvele ved gjentakelsen, står han i sitt mest personlige. Det er ikke gleden som driver musikken. Det er snarere alvoret som hever innholdet. På «O Horizon» kombineres insisterende bassanslag med seig gitarmaterie. «Swales fell» åpner med sildrende akustisk gitar og det som må være zither. Harmoniene henger uanstrengt, og musikken oppleves nærmest som transparent, før en dyp drone tetter underlaget og gir musikken nye livsvilkår. Det er en liten bragd å styre unna alle klisjéene som har hopet seg opp gjennom gitarhistorien. På det lengste sporet «Milk run sky» spennes den akustiske gitaren ut som sikkerhetsnett for elektriske krumspring, som om Crosby, Stills & Nash hadde sluttet å synge og gjennomført noe radikalt nytt. Det er krevende å være alene gjennom et helt album. Den dynamikken og utvekslingen av idéer som kan prege gode band, blir gjerne borte. Kim Myhr er neppe ute etter å låte som noe annet enn seg selv. Det lykkes han ualminnelig godt med. Den visjonen som ligger bak «Bloom», handler om noe mer enn det eksperimentelle. Kim Myhr formidler en grunnstemning som bærer på det menneskelige. Den kombinasjonen sikrer høy kvalitet.

Arild R. Andersen