God JazZtipend-kvittering

André Roligheten (saksofon) og Eyolf Dale (piano) var 23 da de som duoen Albatrosh vant JazzIntro-finalen og dermed utmerkelsen Årets unge jazzmusikere under Moldejazz i 2008. Siden har de, både som duo og enkeltmusikere, vært en vedvarende kraft i norsk jazz med sterke plateutgivelser, samarbeider med andre utøvere og vellykkede konserter i inn- og utland, og i 2012 var Albatrosh tilbake i Molde og mottok det store JazZtipendet til en verdi av anslagsvis 700 000 kroner. Stipendet er årlig, og deler av summen er øremerket et bestillingsverk som stipendvinneren skal komponere og utvikle/framføre ved Moldejazz det påfølgende år sammen med Trondheim Jazzorkester, festivalens faste samarbeidspartner gjennom 14 år. Da Albatrosh og TJO kvitterte for JazZtipendet under Moldejazz i fjor, var opptaksutstyr på plass, og nå er albumet «Tree House» her, produsert av Roligheten og Dale og utgitt på Midtnorsk jazzsenters eget plateselskap.

«Tree House» er et verk som vil mye og variert musikk, og til urframføringen valgte Roligheten/Dale å utvide Albatrosh’ tenorsax/piano-palett med en stryker-modifisert mini-storbandbesetning der Sissel Vera Pettersen (altsax, vokal), Eirik Hegdal (baryton- og sopraninosax, klarinett) og Morten Barrikmo (klarinett, bass- og kontrabassklarinett) utgjør treblåser-forsterkningen. Messingblåsere er Hayden Powell og Eivind Lønning (trompet), Hild Sofie Tafjord (fransk horn), Erik Johannessen (trombone) og (JazZtipendiat 2013) Kristoffer Lo (tuba), mens Ola Kvernberg (fiolin, bassfiolin), Lene Grenager (cello), Mats Eilertsen (kontrabass) og Tor Haugerud (trommer, perkusjon) utgjør den delen av bandet som setter luft i svingninger uten å blåse.
Samlet og i ulike mindre kombinasjoner oppviser disse 14 musikerne om ikke et hav, så iallfall en trondheimsfjord av ulike klangmuligheter, og de to JazZtipendiatene har utnyttet mulighetene med våken sans for dynamikk og stemningsvariasjon. Variasjon er et stikkord for hele «Tree House», de sju «satsene» er innom alt fra langsomme, helt frie passasjer via en slags gjennomskinnelig prosesjonsmusikk («Crystalline») til gjennomarrangerte, melodibærende tuttihekkeløp med innlagte 90-graders vendninger i supertempo, og det taler til både arrangørenes og de utøvende musikernes ære at musiseringen preges av at bandet har musikken under huden og kan gå offensivt til  verks. Formidlingsautoriteten holder hele veien, selv i et «cool-møter-fri-dixieland»-parti som «Trunkenbold», albumets korteste og mest utypiske låt. Kanskje ville presisjonen i ansatser og frasering vært enda mer finstemt om opptaket hadde vært av konsert nummer 100 i stedet for konsert nummer 1, men til gjengjeld byr ofte uroppføringer på en merverdi i form av en nerve som dirrer som en egen dimensjon i lydbildet. Her skjer det ofte, og ikke minst i flere  gode soli.

Hvilke referanser kan så gi en hjelpende hånd i å beskrive musikken på «Tree House»? I mine ører er Maria Schneider Orchestra den hyppigst tilbakevendende, i instrumentering så vel som i dramaturgi, men aldri lenge av gangen, og aldri enerådende. Jeg innbiller meg også at jeg ville svart «Trondheim Jazzorkester» relativt kjapt i en blindtest, rett og slett fordi dette ensemblets har utviklet noen uttrykksmessige fellestrekk gjennom snart 15 år, skiftende besetninger til tross. Men samtidig skaper «Tree House» sin egen identitet med noen klanger og melodiske vendinger som ikke akkurat er dusinvare, så snarere enn å referere til andre orkestre og plater, en oppfordring: Lytt mange ganger på dette albumet, oppdag hvor rikt musikken er også bakenfor det som først møter øret, og vær glad for at noen lot opptaksutstyret gå den kvelden i Teatret Vårt for et drøyt år siden.

Terje Mosnes