på bildet over: Maja S. K. Ratkje (foto: Ruben Olsen Lærk)

Tape to Zero festivalen har fokus på samtidsjazz, elektronisk  og ambient musikk. Det speiles også tydelig i programmet, der Arve Henriksen, Thomas Strønen og Maja S. K. Ratkje er de mest kjente navnene. Første kveld består av tre avdelinger.

Trommeslager Peter Baden er først ut. Han bruker elektronikk for å manipulere trommelyd og skaper et vell av forskjellige uttrykk. Jeg opplever mye av det som kommer i første del av settet, som konvensjonelt, og den rause anvendelsen av klang kunne gjerne vært nedtonet. Etterhvert blir musikken mer leken, og Baden morer seg og trives åpenbart på scenen. De store klangene pulserer i rommet, og det er i og for seg fascinerende at én trommeslager kan høres ut som et orkester, men dette enmannsforetaket kunne hatt godt av noe mer motstand. Jeg liker de åpne partiene best, men savner dynamikk og dybde i musikken. De mest interessante bruddstykkene får heller lite tid til å utvikle seg, og jeg opplever konserten som en serie idéer på rekke. Jeg sliter med å få tak i smaken.

Smakfull duo
I andre del møter vi duoen Thomas Strønen og Hilde Marie Holsen, med trommer, trompet og elektronikk. Dette samarbeidet kom i gang etter at Holsen spilte med Food. De to gir publikum en sann opplevelse, og det låter interessant fra første anslag. Dialogen er tydelig, og musikken framstår som konsentrert og spennende. Trompeten kan låte akustisk umanipulert, og da tilfører den et nærvær og en varme som gir glød til kjølige soner. Det oppleves som vitalt, og det som foregår i musikken, virker motivert. Alt inngår i en kontekst som er i balanse. De levende svart/hvitt-bildene som vises på bakveggen, utvider opplevelsen, mens musikken åpner seg og tetner til. Holsen og Strønen kombinerer det planmessige med det spontane, og de klarer å vise hvor gode musikere de er, uten å gjøre det til poeng. Jeg opplever dem som spennende og meningsbærende. En lyrisk trompetstråle innhentes av roterende støy. Det låter tettvevd, men aldri massivt. Kuldedraget fra elektronikken kommer som forfriskning. Strønens trommer er et kraftfelt. Holdens trompet er en smidig muskel. Tiden går fort i godt selskap. Dette samarbeidet peker framover.

Mer kvalitet
BRAK RUG består av Maja S. K. Ratkje, Øyvind Brandtsegg og Siv Øyunn Kjenstad. De inntar scenen og sender Ratkjes stemme ut på vandring. Det skapes et skjørt og nærmest foruroligende lydbilde. Dette skaper forventing. Musikken bærer i seg et mørke, uten at den oppleves som direkte dyster. Brandtseggs marimba vibrerer forsiktig. Trioen skaper en lydverden som kun finnes på denne scenen. Det korthugde og insisterende dominerer, før uttrykket beveger seg videre. Uforutsigbarheten er musikkens styrke. Den tar meg til steder jeg ikke har vært. Jeg blir på et vis spørrende som lytter. Hvor skal jeg nå? Temperaturen svinger. Vind, bulder, puls og kaskade fyller salen. Trommene beveger seg mot fronten og tar lederskap. Denne musikken er ikke alene vakker, men den er estetisk konsentrert. Det er BRAK RUG som får denne kvelden til å nærme seg noe ugjennomtrengelig. Disse sekvensene blir for meg de minst interessante. Konserten deres er ellers preget av et kreativt overskudd. Ingenting låter likegyldig. Mot slutten av konserten etablerer de et tema som ornamenteres på vellykket vis. Jeg liker at musikere krever noe av meg. Det gjør denne trioen.
Tape to Zero festivalen er viktig fordi den tydeliggjør et spennende felt, og den har startet godt.

Arild R. Andersen