Gnistrende glimt fra Auduns univers

Audun Kleives ry som trommeslager suppleres i stadig sterkere grad av hans voksende komponistomdømme. Det ferske albumet «PoliturPassiarer», der han samarbeider med sine 12 kollegaer i Scheen Jazzorkester, føyer seg spenstig inn i denne utviklingen, og albumet viser også hva som kan oppnås når et ambisiøst ensemble får bevilget midler til å bestille musikk fra en kreativ band-kollega. Sånn sett kan «PoliturPassiarer», i likhet med flere Scheen Jazzorkester-prosjekter og -plater, også betraktes som resultat av en velfungerende del av kulturpolitikken, både den lokale og nasjonale.

«Auduns univers»
Da Scheen Jazzorkester i Skien kom på bevilgningskartene til Telemark Fylkeskommune og Kulturrådet rundt 2011-2013, skjedde det samtidig som bandet fikk status som Sørnorsk jazzsenters store, regionale ensemble. Noe av det første det profesjonaliserte SJO gjorde, var å bestille et helaftens verk av Audun Kleive, og i 2014 var «Auduns univers» – innøving, konsertframføringer og innspilling – ensemblets hovedprioritet. Når «PoliturPassiarer» nå foreligger i all sin rytmisk intrikate prakt, handler det om halvparten av det 85 minutter lange bestillingsverket, og med sin høye musikalske egenvekt og informasjonsmengde er dette redigerte utdraget antakelig en klok dosering.

2 x trommer
Kleive skriver i sin omslagstekst at hans første idé var «å komponere/arrangere både rytmisk og harmonisk det som skjer «på innsiden» av trommesettet mitt» når armer og bein er i aksjon. Hensikten var å gi ensembleinstrumentene rollen som en slags «storensembletrommeslager», noe som ville frita ham selv for en del av de ordinære trommeslageroppgavene og gi ham mulighet til å bevege seg friere i komposisjonene/musiseringen. Det er en interessant og morsom idé, og den spiller bra på lag med studioteknologiens muligheter for lydseparering.
Under innspillingen av ensemblepartiene valgte Kleive således å spille inn trommene i to omganger: Først ganske streit sammen med ensemblet for å «sette» bandet rytmisk slik han ønsket å ha det; deretter, etter å ha visket ut lyden av trommene, på ny i form av et pålegg der han kunne forsyne den allerede innspilte ensemblemusiseringen med et trommespill som nå var friere, dristigere og med større bruk av pauser.

Intrikat
Resultatet er umiddelbart slående. I løpet av de første åtte minuttene etableres «PoliturPassiarer» som et album der korte melodifigurer (Kleive kaller dem «en bunke små etyder») danser med og mot hverandre i rytmisk intrikate og repetitive mønstre, båret fram av tre- og messingblåsere i ulike klangkonstellasjoner. Disse rytmiske, harmoniske og klanglige finurlighetene fortsetter, også når linjene blir lengre og en og annen solo finner vei ut av ensemblelyden. SJO rår over solide solister, bl.a. Guttorm Guttormsen (div. treblås), Magne Rutle (trombone), Rune Klakegg (piano) og Kleive selv, men uten forkleinelse for verken deres eller andres gjennomgående gode bidrag, er det kollektivets enormt vitale og fryktløse håndtering av kompleksiteten i Kleive/Rutles klassisk-inspirerte arrangementer som løfter «PoliturPassiarer» til knapt overbefolkede høyder. Uten å dominere, låter Audun Kleive selv til tider som en fascinerende konsert i konserten, og det må være lov å hevde at han kommer svært godt ut av denne bestillingen, både hva idé, metode og resultat angår.

Terje Mosnes