Glitrende nyansespill
Kåre Grøttums helstøpte melodier i suverene versjoner.
For dem som ikke måtte vite det allerede: Kåre Grøttum er 80 år og var en særs aktiv og etterspurt jazzpianist (modernist) fra begynnelsen av 50-åra til langt utpå 60-tallet. Utøverkarrieren ble så supplert med studier, komponering og fra 1981 med ansettelse i NRK, der han i de neste 25 åra signerte et stort antall jazzprogrammer i radio og TV, samt melodier som er blitt folkeeie, som barne-TV-hit’en «Tannpussevisa». Han har også komponert for klassiske besetninger og skrevet prisbelønt filmmusikk, og fikk i 1992 NOPAs «Årets verk»-pris for sin første cd, «Fra en musikers dagbok».
Det er en forhistorie som skaper forventninger, og med «Nyanser i blått» innfris de til fulle. 10 nye komposisjoner tolkes av et knippe toppmusikere i ulike konstellasjoner, og de spenner fra spøkefull ragtime med besluttsom venstrehånd (Ingrid Bjørnov) via Legrand’sk ballademelankoli med Kåre Conradi og Åse Karin Hjelen i innlevelsesfull vokalstil på hver sin låt sammen med Staffan William-Olsson (gitar), Olga Konkova (piano), Sture Janson (bass) og Hermund Nygård (trommer) til heftig Blue Notes-souljazz med Knut Riisnæs (tenorsaksofon) og Roy Nikolaisen (trompet) i kvintett med Konkova/Janson/Nygård.
Nikolaisen/William-Olsson/Janson byr på Miles-sordinert trioblues, mens flugabonist Erling Wicklund bidrar bossa-vakkert på «Bijou, bijou» i trio med Tom S. Lund (gitar) og Janson, og på den strykerutvidede «Encore» som han også har arrangert. Sigmund Groven og Tommy Reilly munnspillduetterer lyrisk på «Printemps», Knut Riisnæs viser storhet som melodiforteller i «Liten Ballade» (med Konkova/Janson/Nygård) og Konkova avrunder festen solo med den lille perlen «Bon Soir». Det hele er over på 40 korte minutter, men den musikalske egenvekta er høy og gir stoff til mye lengre lytting.
Kåre Grøttums melodier og disse tolkningene av dem er ikke nyskapende eller grensesprengende. Men de eier den selvfølgelige stilsikkerheten og stille autoriteten som bare års ferdighetsoppbygging og erfaring gir, og som så ofte utgjør forskjellen mellom «fint» og «banalt» i framføringen av enkle melodier. Komponisten Grøttum rår dessuten over så mange små melodiske overraskelser, diskrete modulasjoner og rytmiske mothaker at melodiene får «undertekst», og med musikere som er i stand til å formidle denne dynamikken på utsøkt vis, blir resultatet et album som uten skrik og fakter, men på skjær kvalitet baner seg plass blant de beste.
Terje Mosnes
