Hein, Petter og Simon spiller triomusikken sin fri for klisjéer.
Av Arild R. Andersen
De dukker opp med ujevne mellomrom. Disse gitaristene som har noe på lur. Enten de er ferske selv eller de har noe ferskt å meddele. En rask oppsummering fra siste halvår forteller at gitarene lever i beste velgående. Det har vært Inga Stenøien, Håvard Skaset, Julien Desprez, Terrie Ex, Andy Moor og John Scofield på scenen, og på plate har det iallfall vært Bill Orcutt sammen med Zoh Amba og Jonathan F. Horne med Ingebrigt Håker Flaten. Og så har det vært Hein Westgaard som åpner luker med trioen sin. Da jeg hørte Westgaard-albumet «First as farce» for første gang, traff det meg midt i hjertefestet for gode gitaropplevelser. Hein Westgaards evne til å ta eierskap i historiske stilmarkører og gjeninnsette dem for vår tid, er både stor og sjelden. De to medhjelperne hans, bassist Petter Asbjørnsen og trommeslager Simon Forchhammer, er begge helt avgjørende for at stoffet på «First as Farce» kommer med glød og flukt i seg. Denne septemberonsdagen på Kafe Hærverk er første gang jeg skal ta inn trioen i levende live, og jeg har møtt opp med tytende forventning.
Hein Westgaard Trio er her for å spille nye låter som kommer på ny plate og stoff som ikke fikk plass på den forrige, primært. De skaper en jovial stemning før de har løftet en tone. Hein sier han håper at vi blir her så lenge vi orker. Så er de i gang med den skakke, dansende greia si. De overraskende og småsøte melodilinjene kuttes tvert av innadvendt fribevegelse. Det er bandets åpne væremåte som trekker. Instrumentell avant-pop er sjelden vare. Det er arrangert og improvisert, og det hakker og går som et plaget urverk. Westgaards fingerspill gir tonene et mykt vesen, uten at det demmer opp for kraft i anslaget. Asbjørnsen og Forchhammer er til stede i utlegningene med sitt eget, sprøyter inn livgivende masse i gitaristens idéer. Vi har vært gjennom «Land» og «Wayne´s Horse Farm», tror jeg.
De smiler og hygger seg, og trekløveret har et ambulerende drivverk. For selv om Westgaard er anfører, dirigeres tyngdepunktet rundt i det lille bandet. Jeg liker å høre hvordan de drar seg ut og inn av den moderne improjazzens mange sprekker og setter sin standard på sammenhengen. Gitarspillet har tatt oppgjør med klisjéene, og bass og trommer vender seg bort fra sedvane. Samspillet er dynamisk og bevegelig, uten å ty til ytterligheter. Råskapen er moderat, og de avdempede partiene har tydelig stemme. Sounden er naken og ærlig, tørr og gjennomskinnelig. Westgaard har sagt at han liker Monk og Ornette. Det utsagnet gir mening i møtet med alle kantene i musikken. Den slentrende og skarpe vaklingen er innbydende. Jeg nyter det jeg hører her. Det nye materialet de presenterer, vitner om framdrift.
Det er godt å lytte til utøvere som ikke gjør poeng av teknisk briljans, men som har mer enn nok av teknisk spilledugelighet til å fylle innhold med spenst. De spiller seg inn i det intensive, men blir ikke værende. Den tradisjonelle gitarsoloen har ingen plass her. Westgaards spill har helhet innskrevet i formen og tjener gjennomgående det banduttrykket vi hører. Bassen får også synge litt i forkant, men det kommer som et felleseie og har kollektiv farge. Så leker de seg med klangbehandling og setter ned temperaturen. Det gir svale passasjer i musikken. Tydelig retning forhindrer ikke variasjonsbredde. «Bury me with my devices» starter med bass og trommer og pløyer en fin fure for gitaren å falle inn i. Den lett vriene væremåten blir aldri vrang. De helfrie småtteriene pynter opp i det velkoordinerte. Trioen er i balanse. Det er denne vippekunsten som gjør bandet så attraktivt. Simon Forchhammers trommespill er skarpt og lyttende. Han gjør seg aldri stor, men er på innsiden av uttrykkene. Mot slutten gjør de enda en ny sak. Vi får en hyllest til gitaristen Phil Upchurch. Den heter «Upchurch» og rommer soul på vranga. Stilfullt og underholdende, med vibber fra Curtis Mayfield-land og deromkring. Alt sammen i Westgaardtrioens tapning. Helt til slutt skal vi inn i den mest James «Blood» Ulmerske låta fra «First as Farce». Det er ikke bare stas. Det er også godt. Trioen har spilt seg sluttvarm og setter et punktum som lyser langt inn i ornettiologien.
