Gamle og nye drømmer

Av Audun Vinger

Musikk kommer ofte i veien for musikk. Jeg fikk dessverre ikke sett Sinikka Langelands konsert under årets Oslo Jazzfestival, med materiale fra den kommende og glimrende platen Wind & Sun, av den enkle grunn at jeg var tilstede for å høre den etiopiske folkehelten (i alle fall på Torshov) Mulatu Astatke på Cosmopolite. Blant annet med mesterpianist Alexander Hawkins og kontrabassgalning John Edwards i bandet. Topp stemning. Likeledes det nye og svært fristende bandet til John Surman – den kvelden så jeg Oslo Filharmoniens triumferende sesongåpning i Konserthuset i stedet.
Garbarek hadde jeg bange anelser om på forhånd, og jeg skjønner det var like greit å gå glipp av den langvarige kreative skuffelsen og et fryktelig slapt band, men riktig nok en godt voksen musiker som fortsatt er fantastisk på instrumentet sitt. Så det ble slik at flere av de store, voksne norske kvalitetsjazz-artistene unslapp mitt slitne legeme denne gangen. Men om jeg skal gå dypt inn i meg selv, er det de yngre musikerne som skaper størst engasjement, de bidrar med en energi og en potensialitet som føles inspirerende. De er heller ikke helt ferdige, og det er gøy å høre sporene av det som også vil komme.
Og underserien på Oslojazz, som presenterer unge jazztalenter, har lenge vært en slags andre kjerne i festivalen. Noen av disse musikerne er i mine øyne på høyde med headlinerne og har gitt det norske jazzpublikummet store gleder i flere år allerede. Andre er mer ubeskrevne blad. Anledningen benyttes til å gratulere trombonist og miljøbygger Emil Bø med prisen han mottok på åpningsdagen – han vil fasilitere for mange gode opplevelser i årenes løp. Og kan også oppleves et par ganger til under årets festival, for den som følger godt med.

Torsdag fikk jeg med meg tre slike konserter, alle meget populære og fullt av et allsidig og i tillegg internasjonalt publikum. Det hjelper så klart at konsertene er gratis, men det krever da likevel noe å komme seg ut døra hjemme, så selv før en tone var avlevert kunne disse konsertene omtales som store suksesser.
På BLÅ, som hadde fullsatt uteservering allerede i 18-tiden fra et solhungrig hovedstadspublikum, var årets konserter lagt til den «nye» leilighetsvenuen i andre etasje med inngang nederst i uteserveringen. Lurt, sannelig hadde de ikke satt frem et knippe stoler også (ikke spesielt glad i å stå på jazzkonsert, spesielt ikke på BLÅ), men det var så fullt at mange også satt på gulvet i ungdommelig frihetsfølelse.

Alex Ventling og Gard Kronborg. Foto: Anna Rosenlund/Oslo Jazzfestival

Første band ut var Gard Kronborg Group – ledet av en bassist som allerede har gjort seg positivt bemerket gjennom en rekke band, som med Tuva Halse, Bliss, Munch Trio og flere. Jeg har sluttet med å objektivisere musikere, men instrumenter nøler jeg ikke med å dyrke. Hans store, akustiske elbass er lett å falle for, og har sin helt egenartede sound, i god tråd med brukerens særegne melodiske sensibilitet. Iført Wu Tang Clan t-skjorte og Balmoral-caps satt bassisten på en stol fremst på scenen, og presenterte nye låter, noen med ordløs vokal, som passet godt sammen, med sterke melodier, tilløp til filmmusikk og exotica-vibber, men med et underlag av jazzrock som ga nødvendig bånn. Vikar for Ola Erlien på gitar var Amund Totland, som sto fint ved siden av den eksentriske bassen med sin egen lille grelle gule elgitar, som om han ønsker å gå Frode Barth i næringen. Jeg innbiller meg at det var en Kiesel-gitar, antakelig Allan Holdsworth-modellen, men jeg kan ta feil. Det kom både vemodige klangflater og mer bastant riffing fra den.

Trym Karlsen. Foto: Anna Rosenlund/Oslo Jazzfestival

At trommis Trym Karlsen druste til på settet, ga større kraft til komposisjonene, ytterligere farvelagt av Alex Ventling på piano og synth, og snart plateaktuelle Amund Stenøien på vibrafon, litt mer tilbakeholden denne gangen. Han gir vel jernet på sin egen konsert på Victoria kl 16 lørdag.
Låtene var inspirert av musikere som Lage Lund og Farmers Market, det er spennende å se hvordan denne generasjonens forbilder er annerledes enn hva den foregående var opptatt av. Showcasekonserten var nok cirka en låt for kort, enda får man heller møte opp neste gang de har konsert. Det blir så klart verd å følge med på disse.

Naema. Foto: Joakim Lied Haga/Oslo Jazzfestival

Litt teit at man måtte forlate lokalet og vente en time før neste band var klare (dette burde kunne forberedes så man kan få flere showcaser på rad), men det ble til gjengjeld ennå fullere sal (mange kom ikke inn) da naema hadde sin halvtime i søkelyset. Det er et jazzy soul/hiphop-band sentrert rundt sangeren Miriam Namtero Kibakaya, som også står for tekster og komposisjoner. Hun er også å høre i sitt eget band (album på Jazzland til høsten) og i Superspreder, og forfølger en «bak på beaten»-funk kjent fra Erykah Badu og hennes mange etterfølgere i tiårene etter. Også her får musikken mer punch og fokus med en glimrende trommeslager i August Glännestrand. Vikar på bass var Oda Steinkopf, som har imponert i et par år allerede med et frekt kontrabassoppsyn og en god tone – det blir noe ekstra med snerten fra strengene på en jazzkontrabass i denne musikken, som vekslet mellom såre ballader og mer utstuderte, jazz n poetry-aktige låter. Simon Hagerup Holm på saksofon og Odin Fiskvik på gitar fylte ut bildet, men det meste handlet om rytmeseksjonen denne gangen. Publikum var faktisk ekstatiske etter denne konserten, det er mye funk og soul i den norske ungjazzen for tiden.

Grossband: Tarald Kongshaug, Ask Morris Rasmussen, Zakarias Meyer Øverli. Foto: Elizabeth Stephenson/Oslo Jazzfestival

Det store høydepunktet denne kvelden kom etter rask gange gjennom byens for anledningen solfylte gater (hva var den rare gule rundingen oppe på himmelen der?) for å rekke Grossband på en av byens aller beste liveklubber Herr Nilsen. Det var fullt på uteserveringen, og det ble kjapt fullt inne i den glohete klubben også, med en lang kø av stamgjester og musikere utenfor. I sitt 30-årsjubileum er denne klubben i ferd med å få en renessanse, etter å ha vært en smule utelatt fra det gode jazzselskap en stund. Jeg tror også at mange av de yngre musikerne nå digger dette stedet, tradisjonene som er vedheftet det, og jazzsensibiliteten som ofte settes høyt her. Grossband kan meget gjerne komme tilbake for å stå på scenen her på de klassiske klokken 16 på en lørdag-konsertene, for dette var skikkelig erke-amerikansk jazz, som man både kan knipse og digge til. Det plaget meg lite at det var så fullt at jeg måtte stå rett opp og ned foran scenen, musikken var såpass engasjerende. Igjen blir man obs på at denne generasjonen har andre forbilder enn dem før seg, bandet er nemlig en slags hyllest til saksofonisten Steve Grossman. Dette gir seg til kjenne gjennom egenskrevne låter av en av bandets to tenorister, Zakarias Meyer Øverli, samt heftige, Grossman-relevante låter av George Coleman og Gene Perla. Men Zakas egne låter var minst like gode. Han sto der sammen med Ask Morris Rasmussen og delte på frenetiske saxlinjer, man gledet seg alltid til neste solo, for det kom mange av dem. Bassist Tarald Kongshaug (for et genialt norsk jazznavn) var snerten og morsom på kontrabass, med en tegneserieaktig slappin da bass-solo som fikk jubelen i taket, og den suverene trommisen Steinar Heide Bø var perfekt i settingen, med futt i stikkene, lynkjappe kortsoloer og en perfekt holdning til materialet. Den norske neokonservative jazzrevolusjonen fortsetter her. Og dette er et friskt band som evner å treffe mange forskjellige grupperinger innen det norske jazzpublikummet og medmusikere fra vidt forskjellige aldersgrupper. Herlige saker, jeg legger inn forhåndssøk på kommende konsertbilletter.
I mellomtiden finner jeg frem Elvin Jones album «Live at The Lighthouse» fra 1972 med samme besetning og med Grossman, som jeg innbiller meg er en stor favoritt for disse guttene.
Det er mange gode talentkonserter igjen fredag og lørdag. Schemes med Oliver Skou-Due, Endre Sørum, Veslemøy Narvesen og Bendik Løland Lundsvoll er et must, de så jeg på et fullsatt ute-Becco tidligere i sommer da det faktisk var sommer. Eller Neptune’s Habit, med prisvinner Bø i besetningen. Eller Gard Hvammen Trio, Pesh, Lightning Trio, Dypdykk, en sjanse til med Naema eller fristende Wavemakers. Høres da ut som en suveren liten festival, dette.