Fy fela, så bra!

Nils Økland Band er ute med plate. Den heter «Gjenskinn» og er lastet med musikalske væremåter jeg tiltrekkes sterkt av. Full av gjenskinn er den også. Fra gamle utløer og trafikkerte veikryss. For Økland-bandets musikk kommer ikke fra én plass. Den kan ta deg til Kairo og kanskje Vinstra. Du er uansett i Øklandet, på kort ørelengdes avstand til norsk folkemusikk og trange toner med hjerterom og klage. Rolf-Erik Nystrøm, Mats Eilertsen, Håkon Mørch Stene, Sigbjørn Apeland og Nils Økland. En bedre ribbebit skal du lete lenge etter blant fete kvintetter.

Det er dans i musikken fra første drag. Bassen står for trinnene og fela hisser varsomt. Det er så lett presentert at det mykner i meg. Orgelet til Apeland ligger under og godgjør driften. Og når Nystrøm kommer inn på saksofon, skifter temperaturen i bandet og drar nordover. De vakre snuttene Økland anfører, blir smakfullt ornamentert og holdt levende av de andre fire. Stoffet har en puls og en hjerterytme som luner opplevelsen, og Rolf-Erik Nystrøm er en glede i seg selv. Han spiller det intrikate med uanfektet mine og tar seg aldri til rette i fellesskapet. Han tjener det, med egenartethet og innlevelse. Når saksofon og fele tetner i hverandre, skapes en sound dette bandet er alene om. De har åpnet med to låter fra den siste plata og fortsetter med «Lysning» og «Start». Den første kan gjenfinnes på albumet «Lysning», den andre på albumet «Kjølvatn». Den såre henvendelsen i «Lysning» er gjort med en glød som beveger. Det er vakkert, men ikke som i entydig søtt. Perkusjonen til Mørch Stene kiler og løfter stoffet, får det til å reise seg. Han spiller med et grep som holder i det kollektive. Det er leken modenhet i det han gjør.

Nils Økland Band. Foto: Stein Hødnebø

Det kvintetten framfører, har bredde og variasjon, men de forlater aldri den grunnstemningen som definerer dem. Kanskje med unntak fra de to innslagene av gjesteopptredener som skal komme. – Det er gøy å spille med denne gjengen, for de finner på så mye nytt med låtene, sier Økland. – Det er livet som forandrer seg, og da blir låtene også annerledes, mener Nystrøm. For oss som har kommet til Victoria denne lørdagskvelden, betyr det at konserten holdes levende. Neste låt starter med xylofon og bass og er så stillferdig at en vindfri morgen ved et skogstjern dukker opp i billedkanten. Det gjør godt, og sånt kan bare spilles av voksne musikere, tror jeg. El-pianolyden fra Apeland tar seg inn med gjerrighet, og Nystrøm høres ut som fløytist på saksofonen. Bandet holder tradisjon opp mot modernitet, uten å konkludere. Når de improviserer seg inn i kveldens mest rytmeladede seksjon, har de også grep om leken. De få tettvevde partiene, får de mer åpne og gjennomskinnelige til å funkle i kontrast. Økland forteller om bakgrunnen for låta «Kairo» og om den gangen han fortalte Sigbjørn Bernhoft Osa at han ville dra til Chicago for å spille blues. Apeland og Øklands lørdagsblues er seig og nydelig og får en viss nærhet til Chicago når saksofon og bass kommer inn med sitt. Vi får også en synkopert gangar: «Bris».

Så er det tid for gjester. Den første er Henrik Økland som har med seg seljefløyte og gitar på scenen. Fløytelåta er fylt av snerten og meningsbærende gammelmodighet, og når Økland Jr. synger «Bigger picture», kommer både Devendra Banhart og Conor O´Brien til meg. Det er fint gjennomført, og Henriks bidrag gir farge til forestillingens dramaturgi. Så rekker vi å høre lekkerbiskenen «Mali», før Eilif Moe, som blir introdusert som en kjenning helt tilbake fra 1983, inntar scenen. Det blir ledig stemning i salen når Moe framfører Jokkes «Her kommer vintern», og jeg syns Nils Økland lykkes godt med disse gjesteinnslagene. De vrir seg litt til side for forventningene til kvelden og tilfører en egen oppdrift. Så blir det bossa-jazz med Steve Swallows «General Mojo´s well laid plan», med Moe på gitar og kledelig løssluppen munterhet i bandet. Mot slutten av kvelden trekker Nils Økland Band seg tilbake til sitt eget igjen. Med viola d´amore og bass skaper Nils og Mats et av konsertens mest velssmakende strekk, og når de fem setter punktum, er det den samlede kraften, finurligheten og det gode felleskapet som virker videre i meg. En finere musikalsk førjulsgave kunne jeg knapt ha ønsket meg.