Fuzz til kvelds

Å finne sitt eget uttrykk er selve drivkraften i mange musikeres arbeid. Utvikle en spillestil, finne en tone eller skape et terreng vi kan kjenne igjen og bære i oss som lyttere. Da jeg hørte John McLaughlin spille på Victoria i november i fjor, fikk jeg påfyll av et særpreg som ble unnfanget på 70-tallet. Noe av gleden ved å høre 81-åringen spille, var knyttet opp mot selve egenarten. Da Jeff Beck nylig døde, var det den unike tonen hans som akkompagnerte det triste budskapet, i hodet mitt. Både Beck og McLaughlin tilhører en gitartradisjon der utsøkte tekniske ferdigheter blir gjort til poeng, men det fineste med dem begge, er nedfelt i selve avtrykket. Hvor mange Beck-toner trenger du for å høre hvem som spiller?

I jakten på egne uttrykk har gitarister i vår tid søkt seg videre, for å holde seg sunne og friske. Oren Ambarchi, Kim Myhr, Stephen O´Malley, Nathan Salsburg og mange flere med dem, har lyktes med å ta seg inn i noe nytt. Det har også kveldens mann: Eivind Aarset. Selve bildet av Aarset med gitaren, plassert mellom laptop, kabler, knotter, pedalboards og forsterkere, lyser av samtid. Det elektroniske siget han er i stand til å skape, var utenfor rekkevidde for Aarsets forbilder da de startet. Hendrix, Cosey, Lucas og Rypdal kan likevel høres gjennom Eivinds tone de gangene han slipper tøylene og lar øksa hyle på gamlemåten. Alle kommer fra en tradisjon eller to, men noe av det som er spennende, er å høre hvordan disse gir seg til kjenne i det nyskapte. Det siste vi har hørt fra Aarset på vinyl, er albumet «Phantasmagoria (or) A Different Kind of Journey» som ble utgitt i 2021.

Foto: Camilla Slaattun

Denne kvelden på Victoria er gitaristen omgitt av det deilige bandet sitt. Bassist Audun Erlien og de to trommeslagerne Erland Dahlen og Wetle Holte. Konserten starter med bass, før lydproduksjonen settes i sving, mykt og medgjørlig. Drømmen kan starte. Gitaristen tar fram stilgrep med feste i «Red» og «Then Play On», slik jeg hører det. Han maler med fløyel, og lyden er ren og oversiktlig. Han har Hank B. Marvin og fem tiår med gitartradisjon i anslagene. Det låter lekkert og smakfullt og er en sann glede å oppleve. Hvor er klisjéene? De er iallfall ikke her.

Så begynner det å rocke ordentlig til, akkurat sånn jeg hadde håpet. Det øset som kommer, er ladet med feeling og forstand. Holte og Dahlen spiller med lyst, og det smitter. De spiller flere instrumenter og er i likhet med Erlien sterke og selvstendige klosser i bygget. Det suget som er i stoffet, kan alle fire ta æren for. Jeg liker den 70-talls estetikken som kranser musikken, midt i moderniteten, enten Aarset skyfler ut et seigt tema eller Erlien får meg til å tenke på Chris Squire. Det er høy trivsel i salen som har en viss forkjærlighet for de groveste partiene, og Nasjonal jazzscene kler rock. Så kommer «Intoxication», hvis jeg ikke tar feil, og i den bor det en vakker, liten Peter Green. Den poetiske siden Aarset viser fram her, er jeg svak for. Evnen til å speile hva man kommer fra, og gjøre det med sjel og egenart, er gull verdt.

Foto: Camilla Slaattun

Eivind Aarset er en mann av få ord. Han presenterer dem han har med seg og forteller at de skal spille en del til. – Det kommer til å gå litt sånn i ett, tror jeg. Og det gjør det. Gitaristen råder over et spekter av lyder. Han kan gjøre en elephant talk i det ene øyeblikket og viske oss i øret i det neste. Det er usedvanlig mye godt som foregår i denne 4tetten. De kjenner hverandre, og det kjenner vi. Alle fire får stå i fokus på omgang, uten at det lugger i det kollektive. Vi er innom ambientfeltet, før det grooves videre og en gitarsolo og et skred av lyd pakker oss inn. – Vi skal slutte med en litt stillere låt, sier Eivind. –Nei, er det en som roper fra salen. –Jo, er svaret. Det blir melodiført minimalisme og blå farge, menneskelig av vesen. Deretter blir det to låter i  ekstrarunden. Eivind Aarset 4tet er et viktig band, fordi musikken trenger å komme seg videre, uten å glemme hvor den kommer fra.