Full åpning!

«Vil du ha en klæm»? En godt påseilet Voss-kvinne i sin beste alder tok suksessivt for seg blant publikum ute i konserten med Valkyrien Allstars sent lørdag kveld på Vossa Jazz. Å stå i et trangt lokale og irritere seg over fylleskravling, lydmannens valg og støtvis prompelukt fra ukjent avsender var det lenge siden jeg hadde opplevd. Jeg ble sliten i bena av å stå, trøtt av å holde i ølen, og vâr på omgivelsene på en helt annen måte enn den VIP-aktige tilværelsen man har levd det siste et og et halvt året med pent tilviste seter, godt armslag, QR-kode bestilling ved bordet, moderat lydnivå og full konsentrasjon om musikken som ble skapt og fremført. Akk! Skal jeg måtte savne forbudstiden?

Men det lå uansett i kortene at dette skulle bli en noe annerledes Vossa Jazz, den 48 i rekken. Siden det var det første store kulturarrangementet som ble avlyst ved koronaens barndom, og Jazznytt-bloggen Now’s The Time gjentatte ganger har intervjuet festivalsjef Trude Storheim om håp, nederlag og omorganiseringer underveis, har festivalen blitt et symbol på pandemien og dens effekt på konsertfeltet. Det at den i år arrangeres i september i stedet for april gir en herlig døgnvill følelse til det hele – man lever nesten i feil årstid. Er det ski eller badedrakt? Heldigvis rekker man ikke skifte om fra konsertskoene underveis.

Morgentoget fra Oslo er fylt med musikere, delegater og enkelte konsert-/festivalturister, og i tillegg denne helgen viser det seg å være et slags styremøte for konsertbransjen på Voss. I alle fall er det som har blitt de to største kjendisene i musikkbransjen til stede, meget hardtarbeidende Tone Østerdal fra Norske Konsertarrangører og Hans Ole Rian fra CREO. Hvor mange ganger har det ikke vært bilder av disse i avisene siden mars 2020? Totalt ukjente kulturbyråkrater har klart å løfte musikklivets anseelse, fått store summer på bordet fra myndighetene, og bygget et fundament for samarbeid som kan være meget godt å ha også i en pandemifri fremtid.

Festivalsjef Trude Storheim spratt champagnen for full gjenåpning kl 16 lørdag. Foto:  Ådne Dyrnesli/Vossa Jazz

Det er et visst historisk sus i å ha de tilstede her, i alle fall da det kl. 1230, sånn cirka mens toget belager seg på å stige opp mot Finse, blir klart at hele landet sjokkåpner dagen etter. Jeg overdriver ikke når jeg sier at scener der folk høyt på strå i jazz-Norge og musikkbransjen generelt går rundt og gråter og ler om hverandre, vil være det som står klarest igjen etter denne helgen. Og alle de gode konsertene da. Sammenliknet med mange andre spreke jazzfestivaler jeg har vært på underveis, var nok programmet på papiret noe passé – jazz er evig, men man fikk følelsen av at mye av dette var booket for lenge siden og at det er andre artister som er mer «aktuelle» nå som manglet. Sesonger og utgivelsesfrekvens er viktig også i jazzen – men også en klar egenidentitet på festivalen, og der scorer Voss uansett høyt med sine merkelige konsertsteder rundt om på gamle Park Vossevangen hotell, og mer staselige konsertsaler. Og vektlegging på tradisjonsmusikk og fjelljazz i kombinasjon med tilstedeværelse av unge friske musikkstudenter på utkikk etter trøbbel og moro, skaper en herlig dynamikk.

Åpningskonserten med Gabriel Fliflet og Ole Hamre som feiret 30 år som dynamisk duo på trekkspill og trommer og stort showmansship, var en litt tung starter for undertegnede, her følte jeg meg tidvis som en gjest fra Østlandet som ikke helt skjønte humoren. De gikk gjennom karrieren sin med lysbildeshow, forklarte gamle stunt og lo av egne vitser, foran et skrattende publikum som nok har opplevd disse spilloppene mange ganger tidligere på Vossa Jazz og har en binding til det på en annen måte. Men jeg fant aldri helt ut om trommelyden skulle være skrudd som et grelt danseband eller om det var lydmessige utfordringer i lokalet, og sammenliknet med f.eks Stian Carstensen ble det litt vel streit humor og tilstøtende musikalitet. Litt finere er det å høre Hamre spille på gryter eller steppe, og deres forkjærlighet for østeuropeisk festmusikk kommer bedre til sin rett i de vakre, smektende serbiske sørgesangene de fremførte. Da en av landets aller mest fortryllende musikere Rolf-Erik Nystrøm kom på scenen løftet musikken seg i særhets- og skjønnhetsgrad, og likeså da Thea Hjelmeland bidro med sterk sang, og jeg gikk smilende ut av lokalet likevel.

Inn gjennom en stygg og nedslitt hotellgang kommer man til slutt frem til en av salene som pleier presentere akustisk og mer avantgarde-orientert jazz, nå med noe julepyntaktige lys hengt opp i tak-essene og med JAZZKLUBBEN i storbyaktig neon på bakveggen. Et utrolig fett sted. Hildegun Øiseths album Manana kom ut shmækk midt i koronautbruddet, det hørte jeg på mye den gangen, så det er godt å endelig høre lanseringskonserten! Hun er en underlig skrue, noe som gjør den «nordiske jazzen» hennes til en mer givende opplevelse enn mye annet i samme stemningsleie. Det er noe uforutsigbart over låtene og fremtoningen, fra hun åpner med en lang vosslelur, via presentasjonen av diverse bukkehorn (dette er lille bææææ, sa hun om et av instrumentene), frem til Miles på 70-tallet aktige wah wah på trompeten. Utsøkte musikere som Per Oddvar Johansen og Espen Berg både briljerer solistisk og ligger støttende bak. Herlig.

Etter en kjapp sen middag med enkel husmannskost og et glass god årgangsvin fra hotellets verdenskjente vinkjeller (de bruker en sinnrik teknisk anretning som suger ut vinen gjennom korken slik at gamle lekkerbiskener kan nytes pr. glass) er det ned igjen på Jazzklubben der fantastiske Gard Nilssen Acoustic Unity fremfører fengende og ferskt materiale som høres ut som noe av det fineste de har laget til nå, inkludert en hakkandes Ornetteish trudelutt. Når Nilssen trykker på den gamle lampa si der det står «Recording» vet man at fete tider venter. Det er litt færre folk her nå enn i sted, merkelig nok, antakelig siden Needlepoint og Skarbø Skulekorps spiller samtidig, men plutselig er det noen ekstra folk der likevel, for på slutten av konserten kommer plutselig et helt band togende inn fra sidelinjen, og trioen blir bygget ut med en ekstra rytmeseksjon i Ingebrigt Flaten/Håkon Mjåset, samt bokstavelig talt rett fra scenen Eirik Hegdal og Signe Emmeluth fra korpset, og Mette Rasmussen og Erik Johannesen. Show! Alle bidrar med heftige soloer og overskudd. Slike gledesfremkallende overraskelser er nesten blitt den nye normalen på jazzgig nå, men fy fader som jeg elsker det. Det er som om hele jazzen er blitt en jam igjen.

Johannesen blir ikke for å ta imot applausen, for han skal rett på scenen med Jaga Jazzist i hovedsalen rett etterpå. Det er fortsatt med sittende publikum, men alle vet at det der straks er over, og bandet får ekstatisk mottakelse fra publikum som nyter deres spiraliske groover og synth-tunge musikk – et av de mest rutinerte livebandene på veien i Norge, et av få norske jazzband med nightliner, men med fin sprut og genuin glede over å få opptre i gamle hits som «Bananfluer overalt» og materiale fra deres velformede siste album.

****

Både Sheila Jordan og Arild Andersens Sagn-konsert ble dessverre avlyst like før festivalen, og dermed forsvant lørdagens to viktigste konserter — det er trist, men jeg har forståelse av at disse skal komme igjen muligens allerede til neste år. Og det var mye annet å glede seg over.

Morgonrode. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Etter at jeg gjorde meg ferdig med et veldig tidlig intervju med årets Tingingsverk-komponist Ingebrigt Håker Flaten, bar det opp til 12-konserten på Ole Bull-senteret med det som ikke overraskende skulle vise seg å bli den flotteste konserten på hele Vossa Jazz, med det meget friske folkemusikkbandet Morgonrode, som er enda mer givende og påskrudd i konsertsammenheng enn de to suverene albumene de har gitt ut til nå. Finnes det noe mer underlig vakkert enn å høre Helga Myhr og Selma French Bolstad synge unisont? Det må være når de i tillegg spiller på felene sine. Men det er en knekk i førstnevntes og en høstlig tekstur over stemmebåndene til sistnevnte som er totalt uimotståelig i mine ører.
Med den tause luringen Rasmus Kjorstad på langeleik, stille lys sang og flere feler, og muntrasjonsråd Fredrik Luhr Dietrichson på kontrabass og tidvis brummende vokal, lager de en type musikk som hele verden burde høre – det låter så, unnskyld uttrykket, moderne, selv om noe av materialet virkelig er eldgammelt og tilhører en helt annen tid enn vår. Gamle ku-lokker og instrumenter fremstår som samtidspsykedelia.
Man skvetter naturlig nok litt til når man entrer lokalet og ser Olaf Olsens karakteristiske to høye cymbaler stå der — trommismonsteret har på meget kort tid steppet inn som vikar for fin-pilkeren Andreas Winther for anledningen, og han aksentuerer den sinnrike grooven som er i låtene deres som «Kitte kitte», «Lilja uti dalen» og «Araberen», noen ganger pisker han bandet veldig fremover, og det blir en stor kraft der som tidvis overdøver vokalen men også gir den en ny karakter. Her slengte man med hodet til «Huldresull» i stor vellyst, og «Swedenborgske rom» avsluttes med et parti der alle bare synger, og det er er bare helt prima.

Klangen av Hoem. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Så sto valget mellom Espen Berg Trio, den kanskje mest begeistrende og avanserte pianotrioen i Norge for tiden, og en festkonsert til ære for Edvard Hoem. Jeg overrasket meg selv ved å velge sistnevnte, for på papiret kunne en slik konsert gjerne blitt en kulturpompøs julekonsert-aktig greie. Materialet er forholdsvis easy listening, med vakre melodier og salmer fra Hoems lange karriere fremført av datter Ine Hoem, koblet med noen coverlåter og tidvis tekstresitering fra Hoem selv på sidelinjen. Men dette var en stor positiv overraskelse, mye takket være pianist Erlend Skomsvolls herlige arrangementer. Mjåset Johansen har det jeg pleier kalle en «bukseselegig» (legg merke til bekledningen hans ved neste finkulturelle gig) men var i fint lune sammen med Mats Eilertsen på bass. Oslo Strings var på plass, og det var også en suveren blåserrekke, virkelig top-notch, med karakteristiske lyder fra Hanna Paulsberg, John Pål Inderberg, Elisabeth Lid Trøen og Martin Myhre Olsen. Trøen tro også til på fløyte, mens supersaksofonist MMO, blant annet hadde en meget fyrrig og langvarig sopransax-solo. Alene og sammen ga disse musikerne så mye karakter til låtene, og E. Hoem var i toppslag med artige kommentarer og opplesninger underveis, ikke bare dikt men også romanutdrag som fra hans slektsroman «Felemakeren». Konserten handler ikke så mye om et grundig dypdykk i forfatterskapet hans, det er i stor grad bygget rundt dynamikken i et gjenvunnet kreativt forhold mellom far og datter på turné, der «dikterhøvdingen» egentlig må vike for skikkelsen «Pappa», som han stadig blir kalt. Nesten så man føler at hun har hatt en ironisk distanse til hele opplegget, men først nå har klart å slappe av med det. Hun er en god vokalist som etter mye surr virkelig later til å ha kommet hjem med dette samarbeidet.

Ine Hoem. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Klokken 16 åpnet som kjent landet igjen, og impromptu blir det arrangert fest på torget utenfor Gamlekinoen, med glade vossinger og festivalgjengere, utegrill, iPhone-diskotek med Kool & The Gang, Stevie og «Uptown Funk» i anledning at forbudstiden skulle opphøre. For en euforisk lykkefølelse, kokken sto og danset og alle var glade, Østerdal og Rian sto der og viftet med norske flagg i hendene, champagnekorker og konfekthjerter haglet, festivalsjefen ble tv-intervjuet av Bergensavisens Ørjan Nilsson, og solen begynte å skinne. En helt utrolig følelse. Plutselig ble det også en improvisert utekonsert med Jazzlinjestudentbandet Magellan, som består av mange herlige og livlige karakterer vi garantert kommer til å se og høre mer fra i årene fremover, og gjør det allerede, som bassist Oda Steinkopf, saksofonist Zakarias Øverli, felespiller Tuva Halse og han som har en bass lik ingen andre: Gard Kronborg. Ah, vi er sikret en fremtid!

Petters festjam. Foto: Olav Aga/Vossa Jazz

Etter en liten kjøttkaker i brun saus-middag fulgt av en god burgunder fra 1996, og med en pause sittende utenfor en stappfull og glovarm Jazzklubben der Sanskriti Shrestha og Oddrun Lilja i Moksha på meget kort varsel har fått Ola Kverberg på fiolin istedenfor Tore Flatjords perkusjon, var det å gå ned i hotellets festsal for det sjokkerende synet av et stort tomt gulv foran scenen der Hedvig Mollestad snart skulle spille. Bare noe stoler helt bakerst i lokalet, der det allerede satt mange voksne folk. Det virket som om ingen helt turte gå ut på det gulvet, men idet troikaen entret scenen ble det flere jubelscener, og alle stimlet inn og foran scenen, for å lytte til de kontante og muskuløse riffene som blir løst opp av mye herlig spill fra bandets egentlige stjernespiller Ellen Brekken på bass. Det er ikke mitt favorittlokale å være i, og de plutselige menneskemassene føles nesten litt avskrekkende, så etter fem-seks låter stikker jeg innom den virkelige åpningsfesten, der Petters festjam har trukket fullt hus. Dette er et jam-konsept som har utgangspunkt i Jazzlinja på NTNU der pianist Petter Dalane, barytonsaxboss John Pål Inderberg, en bukseseleløs Håkon Mjåset Johansen, nevnte Oda Steinkopf har pyntet seg i glitrende gevanter og spiller et sett herlige kjappe jazzstandards, med Dalane og Inderberg som genuint kjempemorsomme standupkomikere mellom låtene. Dette fungerer virkelig avreagerende, publikum slapper av totalt, og når de går over i «I wanna blow now» reiser alle i publikum og danser og klapper i hendene og synger med som om det var et vekkelsesmøte, og musikere hiver seg mot scenen for å bli med, i første omgang Veslemøy Narvesen og Mats Eilertsen. Jammen er så til de grader tilbake i norsk jazz – det handler mye om å ha det moro igjen, og selv mesterpianist Espen Berg kaster seg på. Moro!

Tuva Syvertsen. Foto: Runhild Heggem/Vossa Jazz

Til slutt er det altså Valkyrien Allstars, og her er mye sagt om hvilket sterkt liveband de er, og den latterlig sterke og gripende frontfiguren de har i Tuva Syvertsen. Folkemusikkbiten er rånete, men de mer punkete låtene deres er også følelsessterke. Tekstene når frem selv i livesammenheng, de har lykkes veldig mer instrumenteringen med bastante trommer, rar gitar, feler og surklende garasjerock-orgler, og balanseringen mellom dem. Når klokka nærmer seg 01 begynner føttene å få nok, og jeg velger hotellrommet for derfra i stedet ligge å høre på de verbale utlegningene og ikke minst allsangen fra menneskemengden rett utenfor vinduet etpar timer i stedet.