Tekst og foto: Terje Mosnes
(På bildet over: Stian Carstensen)

27 norske musikere – tre damer og 24 menn – samt én svensk mannlig utøver var i ilden i Røkeriet, Sardinen og Studio USF i løpet av fredagskvelden.
Åpningen sto Solveig Slettahjell Slow Motion Orchestra for, samlet i  full sekstettbesetning for første gang på tre år. Stian Westerhus & Pale Horses sendte de siste av om lag 700 publikummere ut i den regnvåte bergensnatta en god bit over midnatt, og i mellomtida hadde mye skjedd.

Spillesug
Sein lydsjekk og mye oppdemmet spillesug fikk Slettahjell & co til å virke godt ferdigoppvarmet fra første tone foran et forventningsfullt Sardinen-publikum. Siden ingen i bandet akkurat har sittet uvirksomme i de tre årene siden forrige samling, lå det ikke noe støvlag over prestasjonsevnen, og Slettahjell, som var ute med «langsomhet» som metode før både NRK/Bergensbanen, NRK/Hurtigruta og NRK/Vedkveld, lot til å stortrives med å være i Slo-Mo-modus, avdeling sekstett, igjen.

Rock
«Langsomhet» som metode var til gjengjeld mindre framtredende hos Stian Westerhus (gitar og sang), Øystein Moen (tangenter) og Erland Dahlen (trommer), som ga Røkeriet en infernodose lydutagerende gitarkunst med mye jernkjevesammenbitt rock’n roll i kastene.
Og så, mellom disse to tilnærmingsmessige ytterlighetene, rakk Stian Carstensen å repriseframføre sitt storartede Vossa Jazz-verk fra i fjor, «Flipp».

Fast grep
Det gjorde han med tilnærmet originalbesetning der så vel cembalo som harpe inngår i instrumentariet. Virtuositet i alle oktettledd, multikildemusikk (barokk, Balkan, Svarte Orm, harding, hillbilly m.m.) og munnrapp humor viste seg raskt å være en fortsatt appellerende og effektiv blanding, og Carstensen selv holdt publikum i fast grep og medmusikerne i ditto, med anledning til frigang, der han byttet fra trekkspill til gitar til fløyte til pedal steel til banjo til stand up uten vakling eller overtråkk.

Plateslipp
Ingen festival uten plateslippkonsert, og gårsdagens sto sanger m.m. Lena Nymark for («Beautiful Silence») i kompaniskap med Andreas Ulvo, Ellen Andrea Wang og Stig Rennestraum. Håvard Stubø Kvartett sørget for at kvelden ble internasjonal med bassist Torbjörn Zetterberg i bandet sammen med gitarist Stubø, saksofonveteran Knut Riisnæs og trommeslager Håkon Mjåset Johansen, som kom til ferdig oppsatt trommesett etter å ha spilt med Svein Olav Herstad Trio i det samme lokalet bare minutter tidligere på kvelden.
Come Shine-trommisen er langt i fra å være den eneste musikeren med mange jobber på Nattjazz, men antakelig den som har hatt kortest avstand mellom jobbene, om vi måler i minuttmeter – enheten for summen av tid og geografisk avstand mellom to festivalgiger. Kanskje blir rekorden stående helt til siste nattjazztone er spilt om en uke.