KONSERT: Fem utøvere vitaliserer impromusikken denne tirsdagkvelden.
Av Arild R. Andersen
(på bildet over: Yes Deer)
Plutselig høres de ut som om de er i full utrykning. Det uler i celloen og tutes fra klarinetten. Frode Gjerstad og Fred Lonberg-Holm jobber i redningstjenesten for den frie ytring, og de improviserer som om det skulle gjelde livet. Og musikken gjelder jo livet! De to har en fin dag på jobb. Uttrykkene som skapes, løper sammen. Gjerstad som har holdt på et helt lite liv i faget, har utviklet teknikker som kan ta musikken hinsides konvensjon, forme det overraskende og vekke nytt til live. Det er ingen selvfølge at han lykkes med dette, men her på Mirs scene trer han inn i en slik levende tilstand. I den europeiske impromusikkens halvthundre år gamle historie, har det utviklet seg standardformuleringer. Disse ligger i bunnen for hva denne duokonserten handler om, men utøvernes vitalitet og lytteevne skaper brudd i det forventede. Lonberg-Holm er også en svært erfaren utøver, og bruk av elektronikk gir et ekstra bredt register å spille på. Han beveger seg fra sårt og skjørt til rått og brautende, uten noen gang å poengtere kontrastene. Celloen er ikke denne musikksjangerens mest brukte instrument. Det gir Fred Lonberg-Holm noe enklere åpning mot det uprøvde, og han skaper fine flater for Gjerstad å opptre på. Begge gir hverandre rom å fylle eller de enes om å la dem stå åpne. Den veldige erfaringen de forvalter, slår inn i musikken som en egen puls. Kveldens konsert er kort, men den etterlater et inntrykk av substans. Det er slik det bør være.
Første møte
Den unge trioen Yes Deer oppsøker et høylytt felt. Gitarist Karl Bjorå starter med slide og slår an en tone som bærer få direkte originale merker. På den annen side finnes det en egen farge i det spisse kompet han velger, dersom man kan snakke om komp i et så likevektig trekløver. Tyngdepunktet i trioen skifter. To instrumenter stilles i fokus på omgang, men kraften i soundet er nokså entydig i lange perioder. Saksofonist Signe Dahlgren tilfører energi gjennom strekk av monotone pådrag, mens trommeslager Anders Vestergaard har teknikk til å fyre opp intensiteten. Jeg liker at de bryter med massiviteten sin og hakker løs noen bruddstykker som får stå alene. Det er når de lener seg litt tilbake at musikken åpner seg og gir kontrast til det volumpregede. Yes Deer har en instrumentering som skiller dem ut fra de vanligste konstellasjonene. Selvsagt er trommer, gitar og saksofon prøvd av andre, men kveldens band er ikke en kopi av noe ferdigskapt. Jeg tror viljen til å stake ut noe eget er det lille bandets drivkraft. Kollektive utladninger og individuelle bidrag leveres med en begeistring som både smitter og lover mer. Etter at de har satt punktum for det korte settet sitt, fortsetter musikken deres å leve i hodet. Mitt første møte med Yes Deers variant av det lett maniske synker meningsbærende inn.
Blow Out! som er godt forbi arrangement nummer hundre, fortsetter å produsere interessante kvelder med artister som utfyller hverandre. Mir er byens viktigste samlingspunkt for den frie musikkens tilhengere og utøvere.
Arild R. Andersen
