Møster! bruker lørdag ettermiddag til å vise hva de er gjort av.
Den forestillingen vi skal gjennom på Høvikodden en lørdag ettermiddag, kombinerer tradisjon og nyskapning på suggererende vis. De fem musikerne på scenen bades i farget lys, og veggen bak dem flimrer psykedelisk. Bildene peker rett ned mot 60- og 70-tallet, mot de samme tiårene som avlet fram mange av de musikalske uttrykkene denne lørdagens band er modellert etter. Selv kommer vi rett inn fra den klare, solfylte høstdagen. Omstillingen er stor, og den er god.
Den lydproduksjonen Møster! bedriver, er både kosmisk og jordnær. Det soniske teppet kan være mykt, men det er først og fremst massivt og fluktuerende. Kvintetten ser ut som et rockeband, og instrumenteringen gjør lite for å endre dette inntrykket. Det eneste som korrigerer bildet, er Kjetil Møsters saksofon og klarinett, og det er de samme to instrumentene som først og fremst vrir bandets sound mot noe eget. Når det er sagt, må det raskt legges til hvor gjennomført skarpt det som ellers kommer fra scenen, er. Ja, det er også sånn at bandet kan framstå som ett eneste stort instrument. Saken fortsetter under bildet.
Kjetil Møster (Foto: Nabeeh Saaman/Henie Onstad Kunstsenter)
Jeg blir ikke overrasket over hva som kommer. Møster! Har nettopp sluppet et nytt, strålende album. Doble «States of Minds» er et styggvakkert dokument og en svært frisk levendegjøring av historien. Grovt vakkert og gjennomført levende låter det også på Henie Onstad. Det er en sann glede å møte referansepunktene, høre hvordan avdøde band spøker i Møster! – kakofonien, eller hvordan skyggene fra King Crimson eller Zeitkratzer kaster seg gjennom musikken, uten å forstyrre egenarten i opplevelsen. Kanskje det går an å si at i møtene mellom støy og melodi ligger låtenes fremste karaktertrekk. Saken fortsetter under bildet.
Nicolai Hængsle Eilertsen (Foto: Nabeeh Saaman/Henie Onstad Kunstsenter)
Jeg liker lyden fra Hans Magnus Ryans gitar. Klassisk ubehøvlet, gjerne rå og søkende, men også følsom. Basspillet til Nikolai Hængsle kan jeg bare fortsette å skryte av. Ujålete og helstøpt, en grunnvoll for bandet og et sterkt krydder i musikken. Og så er det trommene! De kan være store, som mektige piskeslag i bakkant eller tydelige anførere i front. Vi vipper med på kunstsenterets designstoler. Kenneth Kapstad kan slå! Synth-ornamentikken til Jørgen Træen avsetter egne farger i brygget, og på venstre side av scenen står Kjetil Møster og topper lydmassivene med korte støt og langstrakte temaer. Saken fortsetter under bildet.
Kenneth Kapstad (Foto: Nabeeh Saaman/Henie Onstad Kunstsenter)
Vi ruller avgårde gjennom turbulens og hylende melodi og kjenner at vi er til stede. Det er ingen i rommet som lener seg tilbake for kosens skyld. Her gjelder det å ha en offensiv lyttestrategi. Jeg lar øreproppene forbli i lomma. Dette fortjener full åpning. Mellom slagene legger utøverne inn korte, avdempede strekk. Kontrastene er virkningsfulle og gir pusterom, før vi er tilbake i ekkoland og klangfylte omgivelser. H.M. Ryan ruller ut dagklare gitarakkorder og høres ut som en utadvendt Loren Connors. Kjetil Møster gir meg korte syner av Peter Brötzmann. Det er virkelig noe å like. Etter konserten, tilbake i sola, snakker mitt følge om hvordan det kan oppleves å lukke øynene og føle seg helt omsluttet. Vi er alle tatt av opplevelsen. Søndag formiddag har jeg fortsatt den tunge Møster! – pulsen i meg.
