Frigjort fra tyngdekraften
Fredrik Rastens musikk løfter oss rolig inn i det glidende.
Forsiktig og behersket dynamikk kombinert med stillhet kan være sterke virkemidler i musikken. De kan skjerpe lyttearbeidet og aktivere lytteren. Det fins mange utøvere som ønsker å forstørre toner ved å kle dem nakne. La det ene anslaget stå alene og vente. Senke pulsen. La gjerrigheten råde og berike på bakvendt vis. Hviske deg noe høyt i øret. Jeg tenker gjerne på Taku Sugimoto når jeg nærmer meg dette abstrakte feltet i gitarmusikken. Japaneren er blant dem som har tatt den reduksjonistiske stilen lengst, og en av dem Sugimoto har samarbeidet med, er den norske gitaristen Fredrik Rasten.
Så må det sies at Rasten har sine egne visjoner og idéer og spiller dem ut på en måte som står seg. Albumet «Six Moving Guitars» som kom på Sofa for et par år siden, er en fin inngang til gitaristens arbeider. I disse dager foreligger to nye utgivelser fra vår mann. «Four Parallel Rivers» markerer en tilbakevending til pianoet, det første instrumentet Rasten lærte å spille. På «Svevning» møter vi gitaren, i nakne omgivelser.
Det akustiske fenomenet som kalles svevning, opptrer når to toner med nesten samme frekvens, klinger samtidig. Det gir en periodisk veksling i lydstyrken, har jeg lært. Titlene på de to lange akustiske stykkene fra Rasten, «Svevning I» og «Svevning II», spiller selvsagt også på det å sveve. Musikken vil liksom frigjøre seg fra tyngdekraften, får jeg inntrykk av. Selve lyden er fjærlett, men innholdet har tyngde. Uttrykkene åpner seg i en langsomt foranderlig rekke av klanger. Repeterende mønstre holder musikken samlet, samtidig som de små forandringene i framdriften blir noe man lytter etter. Det er mye ro i dette stoffet.
«Svevning I og II» er i følge gitaristen en slags forlengelse av et tidligere stykke, «Limn». Så kan man kanskje si at «Svevning I» og «Svevning II» speiler hverandre, at de kan være som toeggede tvillinger å regne. Stemningen i Rastens materiale er både mørk og lys. Selve sounden er tiltrekkende og skjør. Dette er musikk som stiller spørsmål ved det hektiske og bombastiske, og vrir oppmerksomheten mot de mange detaljenes betydning. Lengden på stykkene – begge er på over 38 minutter – er avgjørende for hvordan du trekkes inn. Tenk deg et akkompagnement til luftballongers ferd over skiftende landskap i lettskyet vær. Jo da! Denne musikken får tankene til å sveve. Jeg liker den tilsynelatende enkle tilnærmingen som avføder komplekse mønstre. Det Fredrik Rasten skaper her, har noe lett hypnotiserende ved seg. Det låter vakkert på egne premisser.
