Franske delikatesser

Da Susanna presenterte «Baudelaire & Piano» fra scenen på Henie Onstad i september 2020, fikk hun fransk poesi til å synge. Men hun gjorde også noe mer. Hun skapte en forestilling og en fortolkningsramme som utvidet opplevelsen. Ga oss en linse å observere flertydighet gjennom. Ja, Susanna brukte kostymer, lys og scenografi for å omslutte Charles Baudelaires dikt og få dem til å åpne seg i ny kontekst. Det er mildt sagt en krevende oppgave å nærme seg en stor poet og gi klassisk materiale vinger. Jeg har opplevd Susannas musikalske formidling av Baudelaire, ikke bare som oppriktig og troverdig, men som et inderlig grep om sammensatt livsfølelse.

Når hun nå går en ny runde med Baudelaires tekster, har hun valgt å samarbeide med to andre artister. Det er Stina Stjern som også var med på Henie Onstad. På «Elevation» er hun oppført med kassettbånd og opptaker. Så er det Delphine Dora på piano, orgel, vokal og feltopptak. Alle tre har bidratt med komposisjoner. Denne utvidelsen fra Susannas side gir tyngde til møtene med franskmannens modernité og til stemningsleiene i diktene hans. Albumet starter med «Alchemy of Suffering» som diktet heter i Anthony Mortimers oversettelse. Charles Baudelaire kalte det «Alchimie de la douleur», og i den nynorske oversettelsen til Haakon Dahlen heter det «Smertas alkymi». Diktet tematiserer natur og død og henviser til gresk mytologi og sagnstoff. Det har nyromantikkens dragninger og lengsler i seg, og Susanna formidler med mild og mørk tone, med en bærekraft som tjener kontrastene i teksten.

Alkymien følges opp av «Ciel Brouillé». Delphine Dora tar oss  i retning av det sakrale, med stoisk musikalsk ro i underlaget. At hun synger på originalspråket, gir selvsagt tekstens billedspråk fin klang, og Baudelaire rykker på et vis nærmere. Så kommer Stina Stjerns «Rose-pale Dawn» som er en skumringskledd instrumental med kassettlyder. Et fantasivekkende stemningsstykke som underbygger hva albumet ønsker å fortelle. Den samlede og sammensatte fortolkningen av Charles Baudelaire er vellykket. De tre musikerne utformer lydlandskaper som øver rettferdighet mot tidsånden i tekstene. Spenner opp en nerve seg i mellom, og den vibrerer finstemt gjennom de tolv sporene.

I denne velfungerende helheten fins det noen strekk som lyser sterkere enn andre. Et av disse heter «Invitation to the Voyage». Der sitter Susanna alene ved pianoet og synger fram poetens drømmeland. Det er en ode til skjønnheten og et glanseksempel på Susannas følsomme artisteri. «Elevation» innfrir og berører.