Fra Trondheim med synth-trøkk

«Weaving» er Kirsti Hukes bestillingsverk for Trondheim Jazzfestival 2017, der hun urframførte verket sammen med trompetist/synth-spiller/vokalist Gunnar Halle og de to trommeslagerne/perkusjonistene Erik Nylander og Wetle Holte. Selv håndterte hun synth-harpe (OM-84), harmonium og diverse andre maskiner til tillegg til å synge, og konserten på Dokkhuset høstet kritikerjubel fra blant andre jazzinorge.no’s Veronika Søum.

Nye oppføringer fulgte i 2019 (Trondheim Jazz Expo, Soddjazz), verket står på Nasjonal jazzscene Victorias høstprogram, og i disse dager utkommer «Weaving» på plate. Dermed handler det om nok et bestillingsverk som har fått et liv etter urpremieren fordi mange gode krefter – kunsterne, arrangører, plateselskap – har spilt klokt på lag, og det er bare å håpe at dette etter hvert godt etablerte mønsteret lar seg opprettholde også i økonomisk trangere post-Korona-tider.

Uortodoks
Kirsti Hukes scene- og studiolag har hele veien bestått av Halle/Nylander/Holte. Det er en original, ganske uortodoks besetning, og sammen med Hukes egne instrumentalbidrag sørger den for å gi vokalformidlingen slagkraftige, men og følsomme lydlige omgivelser. Og det skal sies at «vokalformidling» i denne sammenheng innebærer ganske mye. Kirsti Huke kan synge innsmigrende som en irsk folk/popsanger for så i neste øyeblikk å bedrive ordløs stemmeakrobatikk høyt oppe i oktavene, og hun veksler like uanstrengt mellom hudløs tekstresitasjon og fryktinngydende to-vokal-kauking. Hun plasserer sin mangslungne stemmebruk i instrumentale klangomgivelser som rent dramaturgisk virker å være omhyggelig gjennomtenkte, men arrangementene, altså oversettelsen av intensjoner til musikk, er kreditert bandet i fellesskap. Både detaljer og lengre linjer er da også fint på plass i samspillet, men ikke minst på grunn av de poetiske, nærgående tekstene om «ensomhet, vennskap og søsterskap» (Jazzlands presseskriv), gir «Weaving» klart inntrykk av å være først og fremst Kirsti Hukes konsept. Tekstene hennes, både slik hun har skrevet dem og slik hun formidler dem, mer enn antyder at de bygger på personlige erfaringer, som hun reflekterer ikke bare i ord, men også i toner.

Pop
Med sine spinkle, plonk-plonk’ete tone-for-tone-stier som teksten kan balansere på; sine slentrende, rytmisk gøyale og iørefallende melodifortellinger og sine brusende synthbølger (med eventyrlig surfemuligheter og ditto drukningssjanser), hører jeg «Weaving» mer som et intelligent, vellaget popalbum enn som et nytt og vektig bidrag til verdens jazzdiskografi. De ni melodiene blir en vandring gjennom minimalisme og maksimalisme, melodilinjer og lydlandskap, tanker og fabuleringer, guidet av særdeles skolerte jazzutøvere med åpenbart hjerte også for popestetikk. Her kutter og maler Halles trompet som både kniv og kos i sine ulike klanglige inkarnasjoner, her er Nylander og Holtes fargetrommer, talende trommer og bastante backbeat-trommer; her er lydene fra Hukes eget instrumentarium, og i mine ører finner de aller mest vellykket sammen i åpningslåta, «Time Will Not Allow Me To Forget». Der slår Huke & co opp et dynamisk snedig spenn fra irskklingende vise til engelsk prog, men «Weaving» rommer også andre høydepunkter blant – stadig i mine ører – enkelte mer forutsigbare forløp og noen litt vel svulmende tilfeller av harmoniserte stemmer og ekstatiske katedralakkorder.

La imidlertid ikke det beste bli til det godes fiende. Svulmende synther eller ei har Kirsti Huke, de tre kjernemusikerne hennes og gjestene Eirik Hegdal og Kristoffer Lo (ett spor) uansett kvittert for bestillingen fra Trondheim Jazzfestival med et solid gjennomført album. Måtte de kunne de fortsette kvitteringsvirksomheten live i september.