Fra stikling til stein

Mormor var med på Karoline Wallace sin forrige plate, «Stiklinger». Historien om hennes stiklinger og Karolines minner fra hagen hennes synger ihvertfall med på albumet fra 2021. Ja, det er dette mormorgrepet som har blitt hengende ved plata. Musikken tar seg inn mange steder og forener samtidsuttrykk med klang av folklore. Kassettopptak av gamle samtaler og monologer deler rom med vokalabstraksjoner og pianonaivisme. Det skaper undring i «Om du e 1.60 høy». Ellers er det «Nei, Karoline, nå kommer sola» som skaper selve klarværet på «Stiklinger». Jeg likte albumet da det kom, og da jeg tok det fram igjen før denne kveldens konsert, var det fint å høre hvordan det har stått seg. Mormor er ikke med på scenen på Victoria, men det er det nye bandet til Karoline Wallace: Signe Emmeluth, saksofon, Karl Bjorå, gitar, Joel Ring, cello og Martin Langlie, trommer. De skal spille Wallaces nyskrevne musikk, «Eon», som er beskrevet som en videreføring av «Stiklinger». Eon er forøvrig den lengste tidsenheten i geologisk tidsregning. Komposisjonene springer ut av Karolines barnlige fascinasjon for bergarter og det massive og sublime ved fjell, stein og mineraler. La oss høre!

Foto: Stein Hødnebø

Det er gitaren som får lov til å legge ut det første underlaget, men det er stemmen til Wallace som gir retning inn, med formidling av melodi, formet som tinder og berg. Kvintetten ruller fram mens den ser seg tilbake. Det er folketone og jazzelement og noe som overskrider begge. Vi hører et svevende vesen, kanskje, iallfall ingen påtrengende rytmikk. Så drar bandet opp tungt gods, med bølgende puls og dønninger rik på grov lyd. Trommene får reist seg, og Bjorå har gått fra å tasle til å fuzze. Deretter tegner Joel Ring opp en tematisk remse, mens Emmeluth hever fløyta mot Karolines stemme. Det skjer mye, og det som skjer, holder balansen. Det skyves fram et finstemt driv, uten tegn til fengende sanglinje i siktet. 

Karoline Wallace presenterer låtene sine mellom hver økt, og hun gjør det med en begeistring som smitter. Absolutt pratsomt, men først og fremst varmt og kontaktfremmende. Vi får vite hvor gøy det kan være med bergarter og fjellfolding. Kveldens første låt «Tycho» har navnet sitt fra et ringfjell på månen. Den andre heter «Bitte lille meg» og tar til med et godtroende tema med følge fra spacevennlig lyd. Så er det den karakterfaste stemmen til Wallace som fester innholdet, og det blir popmusikk på samtidstur. Når bandet hever seg, begynner opplevelsen å sette seg. Komponisten sjonglerer med ingredienser og har god oversikt over det hun har gående. Det låter stramt og ledig til samme tid. Hun har også musikere som spiller hverandre gode, og de liker åpenbart det de er med på. Det kan man både se og høre. Bjorå, Ring og Langlie tar seg ut i et Marc Ribot-rocka område, men blir ikke lenge. Den tråden musikerne holder i gjennom «Bitte lille meg», for det var vel det den het, er god å lytte til. 

Martin Langlie. Foto: Stein Hødnebø

Så forteller hovedpersonen oss hva en klokkestein er, og hvordan disse steinene ble forbundet med magi i eldre tid. Klangen i den klokkesteininspirerte låta er eventyrlig. Kanskje vi hører steinsampling. Wallace klarer å vekke undring med musikken sin. Den bærer i seg noe som skvetter unna og noe som fester seg med kraft. Når hun knytter klokkestein eller stiklinger til musikken, gir det en tilleggsdimensjon som begynner å leve med i komposisjonene. Enda sterkere virker bruken av kassettopptak. Nå får vi høre stemmen til en engelsk jente som var venninne med lillesøsteren til Karoline i barndommen, tror jeg. Det setter en varm grunnstemning i uttrykket, mens musikerne leker seg i forkant og kommenterer i bakkant. Skjørt og muskuløst til samme tid, bærende på særpreg. Det er dette som er Karoline-stilen, i mine ører. Utforskende og dypt menneskelig. Det er nesten som om mormor-følelsen vender tilbake.

Det er et fullverdig måltid gjengen byr på. Vi skal inn i flere av komponistens sammensatte baner. Det hakkes i vei med smidig innlevelse, sunn motstand og varm åpenhet. Mot slutten av konserten tar Karoline Wallace inn de store kontrastene, som mellom bulder og sødme. – Igjen og igjen, synger hun, vi er her igjen. De korte tekstbrokkene etterfølges av snirklete kreasjoner. Den vemodsvakre sangen omfavnes av støy. Det lukkes og åpnes. Det slår meg hvordan denne konserten har stått i ensemblets tegn, hvordan musikerne har tjent komponistens idéer, uten rom for egne stup. Når konserten er over, lever opplevelsen videre i meg. Karolines verden er virkelig verdt å besøke.