på bildet over: Ellen Andrea Wang med Hanna Paulsberg og Erland Dahlen (foto: Terje Mosnes)

Eksempelvis kvitterte Ellen Andrea Wang for fjorårets store Kongsberg Jazzfestivals Jazzpris med en godlynt «Takk for prisen-konsert», titulert «Songs from Land». Kortreist og folkelig/religiøst melodisk materiale fra Wangs Søndre Land-hjemtrakter utgjorde basen for et ferskt konsertrepertoar, og bassisten/vokalisten og hennes utvidede tonefølge – pianist Jon Balke og saksofonist Hanna Paulsberg i tillegg til de faste triopartnerne Andreas Ulvo (tangenter) og Erland Dahlen (trommer) – håndterte latin-funk, groover og mer pietetsfulle toneganger med spenst og innlevelse. Kanskje ble det ikke konserten med den høyeste kompositoriske egenvekta, men det skyhøye ferdighetsnivået på scenen, og ikke minst den smittende vitaliteten og engasjementet i band-kommunikasjonen gjorde konserten til en både morsom, underholdende og god lytteropplevelse.
Saken fortsetter under bildet.

«Ny musikk»
En annen bassist, Per Zanussi, spilte også festivalkonsert med et (så godt som) debuterende ensemble. Per Zanussi Ensemble teller noen av noen av Skandinavias ledende friimproutøvere, men dessverre ble framføringen av Zanussis timelange komposisjon for hardcore «ny musikk» for denne anmelder. I motsetning til ved andre anledninger fant jeg denne gang verken nøkkelen, låsen eller døra til Zanussis musikk; i min opplevelse antok lydene verken form eller fasong, og uttrykket traff heller ingen referanse- eller resonnansbunn.
Langvarig, dundrende applaus fra et engasjert publikum fortalte likevel at verket traff sine lyttere godt, så jeg har ingen andre enn meg selv å klandre for å ikke ha lært meg det musikalske språket som konserten foregikk på. Derfor skal jeg heller ikke mene noe som helst om kvaliteten på verket og framførelsen, men bare leke med spørsmålet om hvorvidt Zanussis verk var mer eller mindre «jazz» enn for eksempel Vassendgutanes festivalkonsert i den andre enden av en slags skala for tilgjengelighet.

Bendik og Steps
Hvor på tilgjengelighetsskalaen vi skal plassere Steps Ahead, er antakelig et enklere spørsmål. Iallfall hadde Mike Mainieris 40-årsjubilerende band publikums øre fra første vibrafontone rundt midnatt, og responsen ble ikke mindre da Bendik Hofseth ble introdusert som kveldens gjest av sin tidligere arbeidsgiver. Sammen med Mainieri og sin eminente saksofonistkollega, den David Bowie/«Blackstar»-berømte Donny McCaslin, frontet Bendik bandet i bl a «Sara’s Touch» og en uptempo-blues signert bassist Marc Johnson, og med solide bidrag også fra pianist Eliane Elias og trommeslager Billy Kilson viste det amerikanske veteranbandet og den norske gjesten at det fortsatt er fullt mulig å forvalte jazzarven på så vel kunstnerisk som kommersielt forsvarlig vis.
Saken fortsetter under bildet.

Suksess og knirk
Når Kongsberg Jazzfestival avrundes i morgen tidlig, er det sannsynligvis med billettrekord på ca 35 000, og millionoverskudd. Det betyr at mye er gjort riktig på arrangørhold, og selv om ikke-jazzen har sørget for de store billettinntektene, kan ingen kicke på selve jazz-programmeringen, isolert sett.
Men årets festival har også avslørt innkjøringsproblemer knyttet til bruken av det nye Kongsberg Musikkteater, og enkelte andre knirk i det etter hvert store festivalmaskineriet har også forekommet. Dessuten opplever Kongsberg Jazzfestival nå en spissere kritikk knyttet både til sponsorfinansieringen og folkefest-prioriteringen, som mange føler kommer stadig  sterkere i veien for det som en gang var festivalens eneste raison d’être: Å arrangere jazzkonserter for jazzinteresserte.
Den debatten vil neppe stilne etter at musikken har gjort det, så følg med, følg med.

Terje Mosnes (tekst og foto)