Arild Andersens møte med Trondheimsolistene ble en begivenhet for minnebøkene, og Atomic brakte festen i havn på Dokkhuset under fredagens Jazzfest.
En stor drøm ble oppfylt i Vår frue kirke i Trondheim fredag kveld. Jazzlegende Arild Andersen har lenge ønsket å spille med Trondheimsolistene, og ved hjelp av Ernst-Wiggo Sandbakk og Jazzfest ble drøm til virkelighet, noe bassisten så ut til å sette enormt pris på, der han satt og gliste bredt blant strykerne under ledelse av Sigmund Tvete Vik.
Repertoaret var et utvalgt knippe fra Andersens rikholdige låtkatalog, håndplukket og arrangert av Tore Johansen. Det ble en musikalske reise som favnet bredt fra søramerikanske rytmer til folkemusikk og folketoner.
Saken fortsetter under bildet.
Arild Andersen (foto: Arne Hauge/Jazzfest)
De mange som hadde møtt opp i Vår Frue kirke fikk en minneverdig opplevelse. Konserten åpnet melankolsk, sart og så ulidelig vakkert at det var umulig å ikke få tårer i øynene under «Patch of Light 1». Tangoen «Backé» avsluttet med at Andersen ivrig sto og hamret på bassen, og på folketonene «Laurdag» og «Gårsjenta», henta fra Andersens samarbeid med Kirsten Bråten Berg på 90-tallet, var det full fres og trøkk. Det var nesten godt med en litt lengre seksjon der kontrabassen fikk fylle kirkerommet aleine, for de musikalske inntrykkene var mange.
Også Trondheimsolistene fikk utfolde seg med flotte solistinnslag som bidro til at de var mer enn bare akkompagnatører, selv om hovedpersonen naturligvis het Arild Andersen. Hans ømme spill og Trondheimsolistenes dynamikk og lekende letthet bidro til at det ble en festkveld av de sjeldne.
Sprettende toner
For å rekke begge konsertene måte vi forlate høytidsstemningen i Vår frue til fordel for et feststemt Dokkhuset med Atomic på scenen. Der var bandet allerede i så full gang at de var nødt til å tørke bort svetten etter innledningslåtene signert klarinettist Fredrik Ljungkvist.
Saken fortsetter under bildet.
Atomic (foto: Egil Trøa/Jazzfest)
Atomic har holdt det gående i snart 20 år, og regnes av mange som en institusjon. Men de viste ingen tegn til stagnasjon eller kjedsomhet. Derimot var det som om tonene bare spratt ut av trompeten til Magnus Broo, pianoet til Håvard Wiik, bassen til Ingebrigt Håker Flaten, klarinetten og saxen til Ljungkvist, bistått av Hans Hulbækmo som kakket og lirket ut lyder fra trommesettet.
Det er mest spennende når det skjer mye, og det gjør det når Atomic står på scenen og serverer underfundig, snål og underholdende musikk som sjelden blir intetsigende. Musikerne virket så oppslukte av musikken, at det for oss i salen er et under at de får med seg beskjedene til Håvard Wiik. Men det gjør de jo, selvfølgelig. Kvartetten presenterte også en smakebit fra en coverplate som kommer til høsten. Den blir det spennende å høre mer av.
