FESTIVAL: Nattjazz følger oss hele veien.
Av Audun Vinger
Bergens gater er som et museum for minnet. De føles evige. Selv for de mange studentene som bare bor her noen få år men likevel føler at de eier byens historie. Mine mange besøk til byen er knadd inn i hvordan jeg opplever den her og nå – verdens minste storby men med identitet nok til at det er uklart om den i det hele tatt tilhører Norge. Antakelig tilhører byen kun seg selv. Men det er fantastisk å være på besøk en helg.
Vinterhagen: Liv Andrea Hauge, Fredrik Luhr Dietrichson og vikar-trommis Per Oddvar Johansen. Foto: Jarle H. Moe
Først var jeg innom noen staselige kontorlokaler der det var samtidskunst rund baut på alle vegger, for å spise litt deilig mat og lytte til to utvalgte band som viser de spesielle kvalitetene ved norsk jazz og omegn til utenlandske bransjedelegater og bookingagenter. Først ut var Vinterhagen, trioen som består av Liv Andrea Hauge på piano, Fredrik Luhr Dietrichson på bass og Andreas Winther på trommer. De møttes i førstnevntes Ensemble, og lanserte denne uken det fengende albumet Veksthuset, jeg fikk også CD i posten rett før avreise. Litt pussig i og med at jeg anmeldte den i desember, spilte dem på radio og presenterte LP-en på en oversikt over fjorårets fineste plater. Et nytt forsøk i markedet? Samma det, dette er musikk som bør ha appell rundt om i verden – veldig åpen musikk men med noen heftige hooks, som i hiten «It’s growing». Musikk og musikere som bestanddeler i et økosystem, og i et veksthus, er greia for denne trioen, som for anledningen hadde 100% fantastiske Per Oddvar Johansen som vikar på trommene. Han la mer muskler og pondus til musikken, som forøvrig låt helt fantastisk der inne, langt bedre enn på de fleste konsertsteder. Og så høyt det ble!
Emil Bø. Foto: Jarle H. Moe
Det var derfor grunn til bekymring da neste act ut var Emil Bø, øyeblikkets mann, og hans kvintett, som ikke engang har spilt inn sin debut. Hans instrument er som kjent Trombonen, og den kan skremme den tøffeste med sin kraft, om man får den rett i fleisen i et slikt rom. Det ble også ganske så action-packed fra start, nesten som om folk ble litt sjokkert av det. Nydelig rytmeseksjon i Hans Hulbækmo og Christian Meaas Svendsen, årets jazztalent Sondre Moshagen med et mer angulært attakk på klaveret enn man er vant med fra den kanten, og en liten x-faktor i Ville Lähteenmäki på bassklarinett. Materialet roer seg noe ned og blir riktig så jazzete og svingende, og jeg kommer med noen vellystige hyl etter soloene og samspillet, inkludert i et Braxton-stykke og en banger fra et annet prosjekt, Not Normal, som skal komme som LP på Sauajazz til høsten. Man gleder seg til alt Emil Bø vil foreta seg musikalsk fremover.
«Livene vi lever. Lydene vi lager.» var tema for lokalhelt Ole Hamres åpningskonsert Folkofoni i den store hallen utenfor Verftet. Gratis for byens befolkning, som også møtte opp i hopetall. Kanskje ikke like mye party som fjorårets Miss Tati-konsert, men med en annen type fryd i seg. Den utrolige vokalkunstneren Juliana Venter og den utrolige saksofonisten Rolf-Erik Nystrøm, to gode ekser, var deler av bandet, og utfordret publikum med lyder de neppe hadde hørt før, men som samtidig føltes totalt logiske og gjenkjennelige i sin harmonisering med virkeligheten. Som da de var var i dialog med karakteristiske tutende og hvesende båtlyder fra fortid og nåtid, eller storskjermen viste en kaleidoskopisk fremstilling av gamle dagers NSB. Eller da Venter var flyvertinnen fra helvete, eller Nystrøm kom i singlet og vrælesang i gammel tungrockstil. «Dar kjem dampen», ja.
Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Folkofonen er Hamres egen oppfinnelse, og han viste frem opptak fra 2008, der han har bedt mennesker i alle alle aldre om å holde en lang tone for kameraet. Dette er så kryssklippet og laget om til musikk og visualitet, som en slags primitiv forsmak av dagens YouTubere og Jacob Colliers musikkvideoer. Politikere som Stoltenberg var for eksempel veldig dyktig, siden de er opptatt av å ikke la andre slippe til orde.
Det var også morsomt og gripende og tidvis litt sjokkerende da Hamre og pianist Eivind Austad fulgte mennesket fra start til slutt, og spilte sammen med snutter av smertehyl fra kvinner som føder, babyer som gurgler og utgamle menneskers svake og hule stønn. Litt tåpelig men også ganske tankevekkende. Etterhvert skulle også publikum delta i dette.
Lyder Øverås Røed. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Første konsert inne var med Røed Quartet, med de smekre brødrene Aksel og Lyder i front. De utfyller hverandre på ypperlig vis, saksofonisten med en autoritær sound som har i seg standards og en mer brautende, love cry-aktig kropp. En stor favoritt å høre på, og det er også den noe mer velfriserte trompetisten, som også har en vanvittig flugelhorn-solo i sin egen skjønne ballade «Fanfare for Judy». Dette er lokale helter, og det blir den helt klart mest stappfulle konserten oppe i Studio. Et sted der man kommer veldig tett på musikerne. Ola Høyers bass får svetteperler på seg, mens det er gøy å se og høre på den frekke stilen til den svenske trommisen Cornelia Nilsson, et av Skandinavias store håp, får meg til å tenke på internett-kokken Olivia Tiedemann, som er svært dyktig men upretensiøs og som viser fingeren til kamera når hun er i godformen. Dette er er perfekt jazz i øyeblikket, i alle fall de 40 minuttene jeg rekker å se av dem.
Daniel Herskedal. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Etter alt dette ildfulle blir det muligens urettferdig å se tre låter av Daniel Herskedals majestetiske tuba, en av jazzlandets mest karakteristiske sound, som også resonnerer der ute. Det kan noen ganger oppleves litt vel emo-episk i mine ører, kanskje spesielt etter denne kontrasten med forrige band. Men Helge Norbakken på unik skrotnisseperkusjon gir et element av fare til musikken som løfter den videre, og mesterpianist Eyolf Dale, noe mer rolig med ansiktsmimikken enn han pleier, bringer mer avansert sofistikasjon til helheten. Trioen har en ny utgivelse på det britiske kremlabelet Edition ute nå som kan undersøkes nærmere.
Sofie Tollefsbøl. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Det som på forhånd var ansett som det viktigste høydepunktet denne kvelden var utvilsomt Sofi O – det nye bandet til Sofie Tollefsbøl fra Fieh. Dette var faktisk deres aller første konsert i Norge. Og det føltes pregnant å gjøre det nettopp der, i og med at det var på Nattjazz at Fieh ble oppdaget, og der hun traff kjæresten og bandgitaristen Johannes Nøkling Aagard. Det er ekstra fin kjemi dem i mellom. Hennes bandkompiser Ola Øverby og Kai Von Der Lippe gjør at det noen ganger kan minne om selve Fieh, men det låter også noe modnere, mer Big Crown-aktig retrosoul, R&B og prog/psykedelia a la Steve Lacy og den gjengen der. Gitaristens sitargitar fargelegger også sounden godt. Sofie selv spiller ofte elbass, noe som låter fett og ser helt smashing ut. Alle sangstudentene ved Griegakademiet er med og korer i noen låter, sammen med stjernene Thea Emilie Wang og Gabriela Garrubo – og det er fin og drømmeaktig scenerigg med tusen ballonger i sølv. Det blir organisert publikumsdans allerede i tredje låt, og det er riktig løssluppen og fin stemning med en av landets fremste scenepersonligheter. Men det er mer enn som så. «Flere burde være som Sofie. Da hadde verden blitt et bedre sted», sier publikummeren ved siden av meg – og det er sant. Hun har en utemmet men blid og sjelfull aura som til sammen føles litt punkt, og skjærer gjennom all bullshit. Låtene og konserten gjør meg lykkelig, men jeg tror ikke settlisten hadde hatt vondt av én skikkelig banger til. Den kommer vel uansett tidsnok.
Kertu Aer. Foto: Oddbjørn Steffensen/Nattjazz
Det er programforpliktet av meg å sjekke ut Sondre Moshagens Lightning Trio, som jeg antakelig vil ha sett syv ganger før sesongen er omme. Jazzintro-vinnerne blir mer og mer proffe i soundet, som om de vokser fra måned til måned. En type potent pianotrio-musikk som mange kommer til å elske, album kommer vel til høsten. Jeg venter til jeg får sett bassist Kertu Aers karakteristiske ansiktsgrimase under spill før jeg stiger opp til Studio igjen for noe helt annet.
Å se en ny bandkonstellasjon med nevnte Juliana Venter, sammen med pianist Oscar Grönberg og rytmeseksjonen Ole Morten Vågan og Paal Nilssen-Love. Og uten forkleinelse for pianotrioen rett før, er det umiddelbart et helt annet kunstnerisk nivå på dette her. Det er som om tid og sted opphører, all min konsentrasjon går til denne alvorlige og ekstremt vakre weltschmerz-musikken. Dette er livlige personligheter, men det er mindre tullball og sirkus, snarere mer rolig sitrende, Peacock-rørende for ikke å si Touching-aktig. Samspillet er utrolig, trommisen holder seg i det dystert meditative og gong-bruken hans gjør at jeg må sette meg ned. Svært gripende, spesielt en tilbakeholden Venter som berører alle i rommet dypt med sin flerrende pust. En låt basert på et dikt sender tankene til grusomhetene i Gaza på en mer fundamental måte enn de vanlige parolene – låten gikk rett inn i menneskehetens dunkelhet.
Vågan tvinner en morken tråd fra basstrengene og lar den skraper inn mot sjelen. Grönberg får anledning til å vise sin mer alvorlige side, samtidig som det er små drypp av comic relief der likevel. Som for eksempel låten der Venter synger latterkrampe og hoste – etter noter. Denne konserten var en stor, og god, påkjenning, måtte bandet fortsette – for dette var musikk for fødsel og død.
Alt ville bli meningsløst etter dette, men jeg så Sondre Lerche-gigen som var nydelig og spenstig som alltid, i tillegg på hjemmebane, men det hadde vært mye denne dagen. Den spartanske klassikeren «Why Would I Let You Go» er faktisk i kontakt med alvoret i det jeg nettopp hadde sett. Musikervenner i nærheten ble stille de også. Lerche har noe helt spesielt. Men kvelden var over – jeg la meg med tusen tanker og følelser. Svært givende og godt.
