Kristoffer Kompen lar gamle jazzfarger skinne i egne komposisjoner.
Det er en strålende idé. Å gi en ledende musiker frie tøyler tre søndager på rad. Være residerende kapellmester og prøve ut nytt materiale. Sette sammen friske konstellasjoner eller vise fram noen som har vist seg liv laga. Få armslag til en viss fordypning. Kampenjazz har ryddet plass til kapellmesterprosjektet sitt i flere sesonger nå. Trombonist og komponist Kristoffer Kompen er nummer sju i rekka. I fjor høst var det Susanna som gledet publikum med tre sterke kvelder. Det er med andre ord bredde over artistvalget, og sånt er sunt. Kompen starter sin første kveld med kvintetten sin. Den spiller melodiøs samtidsjazz med historiske referanser. Kompen kommer som kjent fra tradjazzmiljøet, men det er allsidigheten som preger han. Han lar seg beskrive som en frittgående trombonist.
Her kommer guttemusikken, rekker jeg å tenke, idet Pål Hausken introduserer første låt med trommer. Kompen tilbrakte mange år i korps før han gikk videre. Så gir pianist Eyolf Dale oss et pust fra Jarrett før de to blåserne, Atle Nymo på saksofon og Kompen på trombone, legger igjen lange, strøkne linjer i rommet. Dette er ikke vanskelig å ta inn. Musikken oppleves som en vital invitasjon. Den første solisten ut er Dale. Han har en klangbehandling det er mulig å varme seg på og en teft for det melodiøse som bærer langt. Det fins en glede i dette stoffet, uten at det henfaller til gladjazz. Kristoffer Kompen følger på, og spiller med tilbakeholden kraft, lar melodien kle improvisasjonen. Atle Nymo byr så på et strekk som farger bandet klassisk, med skarpe tilslag fra Hausken. Bassist Jo Skaansar legger seg som solid bærebjelke og smakfull oppdrift under bandet. Det må det gå an å hevde!
Kompen Quintet. Foto: Käthe Øien
–Går det bra uten mikrofon, spør Kristoffer. –Ja, det gjør det. Han har gledet seg helt skrekkelig til denne kvelden og disse søndagene. Både med og uten nerver. Han framstår komplett ujålete og oppriktig glad for å lede et eget band. Så spiller de «Jylland», etter at vi har fått vite at søsteren bor like ved Legoland. Bassen låter alt annet enn flatt der den toner alene i introen. Det er et bølgende landskap i Skaansars spill, uten dramatikk eller skarpe kanter, og bandet fortsetter å puste rolig. Det løftes og senkes uten brå bevegelser. Musikken har en nerve og elastisitet som treffer. At Kompen introduserer låtene og forteller om hvordan de ble til, gir en fin intimitet til opplevelsen denne kvelden. Trombonisten er i det hele tatt litt av en forteller, også når han spiller. Han har en henvendelsesform som innbyr til imøtekommenhet. Kompen kan bygge soloene sine nokså tradisjonelt, men den godmodige formen bærer på overraskelser. De gangene trombonen er alene, gir den oss mye å gå inn i. Det er de små lyddetaljenes forsiktige fest, helt fri for utagering og brå kast.
Vi føres inn i kveldens første ballade, et nummer som i og for seg kunne gitt løft til et ECM album. Atle Nymo briljerer teknisk, men i likhet med de andre, setter han det kommunikative i front. Lokalt inspirerte «Wenche´s Café» henter inspirasjon fra kulturer langt syd for oss, og det er fint å oppleve musikere som ikke peker på seg selv når de spiller. Jeg hører et orkester jeg legger meg på minnet. Sånn låter godt skrevet og godt framført. Man får nærmest en følelse av at musikken spiller seg selv. Det handler om dynamikk, balanse, og uanstrengt samhandling. Dette er et lite selskap som drives i sant fellesskap. Neste søndag er det duket for Fåx Trått og på kvinnedagen stiller Kaptein Komp & AOJO. Kampenjazz´ idé om fordypning og langsiktighet er og blir glimrende.
