Cikada Piano Trio, Sofia Jernberg & Agnes Hvizdalek og Trondheim Jazzorkester & Espen Reinertsen – Parkteatret, 8. februar 2018

I forgaflingspopens viktige tjeneste

Kveldens program kommer i kledelig samtidsbalanse.

Det er Cikada Piano Trio som åpner denne tredelte konsertkvelden. Trioen består av Torun Stavseng, cello, Odd Hannisdal, fiolin og Kenneth Karlsson, piano. De spiller tre stykker av henholdsvis Laurence Crane, José María Sanchez-Verdú og Eivind Buene, og de gjør det med briljans og innlevelse. Det er langsomhetens fine kvaliteter som skyves fram i det første. En enkel ro, en spartansk klangbehandling og varsomme strykere. Det er en skjørhet i det de gjør. Framføringen er finstemt. Samlet åpner de tre stykkene for kontraster. Flygelets velde og fiolinens krokete veier. De tre må være eminente lyttere. I Buenes komposisjon hører vi med ett lyden av fløyte og tre blåsere, ute i rommet. Fire improviserende musikere griper fatt i trioens uttrykk og speiler det på spennende vis. Det tilfører opplevelsen et element av undring.
Saken fortsetter under bildet.

Cikada Piano Trio (Henrik Beck/nyMusikk)

Så er det duket for duoen Agnes Hvizdalek og Sofia Jernberg på teatrets lille scene. Jeg klarte ikke helt å høre dette møtet for meg i forkant, men forstår fort at de hører hjemme hos hverandre. De to vokalistene og stemmekunstnerne kler det nakne formatet. Ikke minst er det godt å høre Jernberg i en sånn setting, der hun slipper å kjempe til seg plass i et storband. Disse lydene de gir oss! De tar meg ut blant fugler og inn i gamle produksjonshaller. Noen av Hvizdaleks utgytelser må stamme fra hemmelige rom i hodet. Jernberg kan ha et krast drag i det hun gjør, men poenget er at bevegeligheten preger dem. De virker fornøyde med egen opptreden. Det har de i så fall gode grunner til. For selv om vi har vært i nærheten av disse lydene og dette språket flere ganger, er kveldens kombinasjoner rike på overraskelser. De gir oss et kort sett. Avtrykket er svært tydelig.
Saken fortsetter under bildet.

Sofia Jernberg og Agnes Hvizdalek (Henrik Beck/nyMusikk)

I fjor kom saksofonist og vokalist Espen Reinertsen ut med det fin-fine albumet «Forgaflingspop». Nå har han med seg selveste Trondheim Jazzorkester til å hjelpe seg gjennom den nye populærmusikken. Jeg blir i grunnen oppstemt bare ved å se besetningen. Reinertsen har sagt noe om at mange jazzkyndige musikere driver med musikk som hører til vår tid. Det liker jeg å tenke på når denne kveldens sammensatte uttrykk tar meg. De underfundige tekstene hans har sin egen kvalitet. –Hvis jeg føler at det trer fram en mening, blir jeg fort ukomfortabel, har vokalisten uttalt. Vi får høre «Betenkningstid med trommesolo» og «Forgaflingspop», og Reinertsens sang får meg til å tenke på Robert Wyatt til hverdags. Når bandet duver med myk blås, tenker jeg videre på «the Canterbury scene», men det glir fort over. De elleve musikerne på scenen bærer på egenart, og det er en sann opplevelse å høre dem. Sofia Jernberg gjør en fin korfigur, og Eivind Lønning tyner trompeten. Det er så mange meningsbærende detaljer at jeg fylles opp. Begrepet orkestermusikk får ny klang, og skakt er virkelig vakkert. –Hvilket dyr er du når lyset går, er en tekstlinje fra «Biofobi». Si det! Blåsearrangementene henger mykt over oss. Mot slutten kommer «Bjørnens sang». Espen Reinertsen og Trondheim Jazzorkester viser hvordan man kan være enhetlig og uforutsigbar på samme tid. Publikum kaller dem tilbake, og de stiller seg på scenekanten og bukker dypt. Jeg bøyer meg.

Espen Reinertsen (Henrik Beck/nyMusikk)

Fra forsiden

Meld deg på vårt nyhetsbrev