Forførende tradisjonalister

Det ligger innbakt i selve anslaget, i de første trompettonene som vekker musikken til live på Mongrels album nummer to, ledsaget av nøktern bass, at dette vil bli bra. Lystigheten er fordrevet, og det går i blått, men vemodet formidles med en troverdighet som gir oppdrift. Trompetist Thomas Husmo Litleskare er en ujålete formidler. Han er til stede i sitt eget og har forstått at gjerrighet på uttrykkssiden kan avle rikdom på innholdssiden. Åpningssporet «Strömninger» illustrerer dette poenget. Musikken rommer en ro det er godt å være i. Den er ladet på godt spill og styrer unna føleriet. Det er finurlighet og krutt i arrangementene, og det som later til å være improvisert, kommer i en ramme som gjør helhetsinntrykket passe stramt. Det kortvokste åpningstemaet svinger rett inn fra virkeligheten. Et av Thick as Thieves´ mest slående trekk, er at den i og for seg er lite oppsiktsvekkende. Alt du hører, har du vært i nærheten av før. Den euroamerikanske stilen til Mongrel er dokumentert på ECM og Blue Note, men det kan ikke brukes mot dem. Mongrel leier nemlig rundt på en egenart som gjør stilmønstrene deres spennende. Det er Litleskare som har skrevet det meste, men Stian Andreas Egeland Andersen har komponert tre av ni låter. «Bakgården» er en av dem. Det spretne arrangementet hilser oss med vitalitet og nerve. De korte sporene «Kongen av Kamper Bas» og «The Gist of It» klarer å vekke undring. Pianist Ayumi Tanaka spiller med følsom forsiktighet og underbygger kjerneidéene i musikken. Jeg liker den melodiøse viljen og den uredde formidlingen av det enkle. Det låter forførende.

Arild R Andersen