For et band – for et album!
I Like To Sleep ruger fram nye, friske skapninger på gamle, ærverdige egg.
Jeg blir gjerne med tilbake til 70-tallet, men ikke for enhver pris. Iallfall ikke for å mimre. Heldigvis er det noe jeg slipper å gjøre i samvær med I Like To Sleep. Denne trioens musikalske uttrykk har for mye selvstendighet i seg til at dette gylne tiåret kan true innholdet, og musikken har nok kraft til å fange en tidsånd og slippe den fri. Noen plater erobrer meg på øyeblikket. «Daymere» er en sånn.
Det hengslete gitarspillet og trommenes luntende karakter. Det lille, oversiktlige lydbildet, med en pipende tone som henger i. De skaper forventning fra første anslag i åpningssporet «Beyond Bedmonsters And No Sleep». Her skal det bygges, og mønstret er deilig klassisk. Det må være lov å sende opp fyrverkeri for Fire! så vel som for King Crimson – ja, der var de igjen – mens man lytter til I Like To Sleep. Med vibrafon, trommer og barytongitar har bandet verktøy til å reise sitt eget. Vibrafonen bidrar sterkt til å sende trioen i retning av seg selv. Amund Storløkken Åse bruker instrumentet til å fargelegge rytmeseksjonen eller han dirigerer retningen. De smakfulle prog-faktene får nye steder å være. Trioen holder seg i det samme gjennom lange strekk, utvikler en grunnidé og forer oss med godbiter mens vi venter på et brudd. De eier en muskuløs mangel på rastløshet og forvalter sterk spenst. I Like To Sleep er latterlig enkle å like, alvorlig talt.
Alle låtene på «Daymere» har sin egen tydelige karakter, samtidig som de speiler hverandre og viser likhetstrekk. Det er sånn man slår et hardt og godt slag for albumformatet. Dette er en helstøpt forestilling. Nicolas Leirtrøs intro i «Pause II» har en besnærende friskhet over seg, selv om den står midt i en gitar- og basstradisjon som strekker seg fra Fred Frith til Johan Berthling. Det er en kunst å boltre seg i historien uten å søle seg til. Dette bandet skaffer seg eierskap i det forgagne, og de gjør det uten å dytte fram noen av medlemmene eller gjøre nummer av solister.
Tida går fort i godt selskap. Albumets siste stykke, «Daymere», er en mørk og stilfull affære. Kontrasten mellom krakelert strengelyd og renskåren vibrafon fyller rommet, før trioen tar seg friheter og viser seg fra enda en ny side. Ja, de lar alarmen gå, før de kaller inn til et melodiøst punktum. Nicolas Leirtrø, Øyvind Leite og Amund Storløkken Åse stiller seg i en tradisjon, men blir ikke borte i den. De bruker den snarere som springbrett for egne idéer og originale svev. Jeg skal oppsummere med store bokstaver: STRÅLENDE!
