Flygelmusikk for vår tid

Det lar seg umiddelbart forstå. Det melodiske og romantiske pianospillet i åpningssporet «Reflection» kommer med et følge. Dette følget er elektronisk, og forholdet mellom det akustiske og det elektroniske er symbiotisk. Det oppleves som en flott kvalitet, og knirkefriheten er ingen selvfølge. Det fins mange eksempler på kombinasjoner av elektronisk og akustisk der elektronikken virker utenpåhengt. Kjetil Husebø har i en årrekke kombinert flygel med live-sampling og live-elektronikk, men det er først på «Piano Transformed» at han gjennomfører koblingen fullt ut. Flygelet brukes som lydkilde, og samplingen skjer enten umiddelbart eller ved at fraser blir tatt opp og transformert videre. Slik kan lyden fra flygelet møte seg selv i mange skikkelser. Soniske overraskelser og rytmiske finurligheter avfødes i prosessen. Husebøs pianospill er romslig. Det er en forutsetning for at kombinasjonene kan leve og oppleves som interessante. At han får dialogene til å framstå som uanstrengte samtaler, er mesterlig. I Husebøs ekkokamre vet man aldri helt hva som kommer tilbake. Musikken på «Piano Transformed» er sammensatt. I likhet med mye annet som presenteres for tiden, er den umulig å nagle, og det er jo nettopp i det nysammensatte noe av egenarten ligger. Det er også mye å feste seg ved, og selv om brorparten av stoffet oppleves som sterkt, varierer styrken i stykkenes tiltrekningskraft. Måten Husebø henvender seg på i «Reflection», står langt unna hilsemåtene i «Hulter til bulter». Det er elektronikken som gir de to komposisjonene felleskap, og det er selve formgrepet som spinner tråden. Jeg liker spennet, samtidig som veien mellom det varmt innbydende og det kjølig distanserte kan være kort. Man kan hevde at flygelet er anfører i musikken, men det går også an å si at elektronikken har definisjonsmakt. Ingen av de to ville stått bedre oppreist alene. Det lange tittelsporet starter i et flytende og kontemplativt felt. Pianospillet er gjerrig, og det elektroniske siget mørkt og dystert. Etter hvert befinner vi oss nye steder i Husebøs flod, og lyset siver forsiktig inn. Hele stykket er preget av lav puls og en tilbakeholdenhet som forstørrer små bevegelser. Det neste sporet, «Responsive», har preg av ekspressiv lek og hastig eleganse. Kjetil Husebø klarer å formidle et bredt sett av uttrykk og være til stede med hjerte og hjerne. Det er inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha vært gjennom «Piano Transformed» mange ganger. Denne musikken vokser for hver runde.

Arild R. Andersen