Fløytegratinerte tilstander

Det har snart gått fem år siden jeg hørte en fløytist som spilte så jeg kjente det. Som hadde noe vektig å si og gjorde det med egne fortegn i tonespråket. Det var amerikanske Nicole Mitchell i samspill med cellist Tomeka Reid og pianist Alexander Hawkins. Tre lyttende utøvere med dynamikk og framdrift i orden. Når Henriette Eilertsen nå inntar Victoria, gjør også hun det med trio. Hun har med seg cellist Joel Ring og trommeslager Øystein Aarnes Vik. Jeg har opplevd Henriette Eilertsens inntreden i norsk samtidsjazz som vital. Ikke bare spiller hun et instrument som trengs der. Hun gjør det med en kunstnerisk drive som former hvordan hun spiller. På fløytistens album «Poems For Flute» (2021) møtes utforskertrang og lyrisk teft. Det er en plate som vet hvor den vil. Sånn høres det iallfall ut. 

Når kveldens tre kommer på scenen, går de rett inn i et abstrakt, halvakustisk møte der de elektronisk produserte lydene faller på plass som myke velgjørere. Så samler de seg i en rytmisk og lett figur som ikke fraber seg å virke fengende. Trioen etablerer sin egen sound før første runde er unnagjort. Det er tiltrekkende og gjør meg interessert. Vi har hørt «Dorging ved midnatt», og nå hever Ring buen og underbygger et tema med lengsel i seg, før vi tas med videre. Det komponerte og improviserte tar seg fram sammen. Øystein Aarnes Vik gjør veien stødig og elastisk. Uttrykkene vi hører, er forsiktige like mye som de er uttrykksfulle. Det er fløytas vesen som farger veggene, men selv om Eilertsen er anfører, så oppfører musikken seg kollektivistisk. 

Joel Ring. Foto: Francesco Saggio

Trekløveret tar seg også ut i space på sin egen milde måte. Så er de suggererende og direkte. Lettfattelige uten å tape grep. Dynamikken er fri for storslåtte fakter. Jeg begynner virkelig å trives her inne. Det kan være selje og fugl i Eilertsens spill, men det som preger det, er variasjon og fine idéer. Fløytespill kan lett bli søtt. Det blir det ikke i kveld. Det kommer ingen yndige melodier som ber om å bli likt. Opplagtheter kan andre drive med. Kveldens musikk angir ikke sted. De to fløytene Henriette Eilertsen spiller, har hver sin karakter, og Joel Ring har mange farger på paletten. Alle tre trekker mot det samme og spiller ut en felles forståelse, sånn jeg hører det. Når de er lyriske, kommer linjene uten rim, og klangene vekker bilder, like levende som gode metaforer kan gjøre. 

Øystein Aarnes Vik. Foto: Francesco Saggio

Henriette Eilertsen omtaler trioen som sitt lille drømmeband og forteller om en turné de gjorde i Frankrike. Om buss for tog og en sur sjåfør. Så kommer singelen «Kulturistisk inngang», med sitt boblende tema og lille driv. De har virkelig spilt seg varme nå. Eller kanskje de bare velger å slippe opp litt mer. Gjennom hele konserten sitter jeg med en opplevelse av at denne lille gjengen rydder sin egen plass, og det er ikke bare konstellasjonen som bidrar til det. Musikken har et gjennomgripende særpreg ved seg. De små overraskelsene inngår i godmodigheten. Joel Grip er det lille orkesteret fløytisten fortjener, og Aarnes Vik den brikken som får det til å bære.  -Som instrumentalist er jeg nok ikke så fløytete. Spillet mitt er ikke så instrument-typisk, har jeg hørt Eilertsen si. Det er utsagn som gir mening denne kvelden. De spiller «Den draumen» og tar oss med til skogbrynet – eller kanskje vi er dypt inne. Det er uansett et følsomt sted, og det er til å tro på. Cymbaler og cello sparer på energien. Så bygges uttrykket ut og forblir seg selv lik. Jeg hadde forventninger til Henriette Eilertsen Trio og fikk dem innfridd. Når de tre kommer ut for å takke en siste gang, har de ikke mer å spille. De har ikke forberedt noe ekstranummer. Det er også helt etter min smak.