KONSERT: En kontrastenes kveld med to sett av godt merke.
Av Arild R. Andersen
I 2021 lanserte Christian Wallumrød «Piano-forum» på Kampenjazz. Han var både initiativtaker og kurator. Idéen var å ha flere pianister på samme scene for å dykke ned i instrumentet, med åpen og utfordrende holdning. I år står Wallumrød bak pianofestivalen på Kafe Hærverk, sammen med pianistene Jonas Cambien og Guoste Tamulynaite, godt hjulpet av Blow Out! og nyMusikk. Fra 12. til 15. februar står det flygel i kaféen. Instrumentet skal ta pulsen på samtidsmusikk og impro. Fange inn tidsånden fra ytterkantene. La oss få høre det nye. Håper jeg.
Denne andre festivalkvelden rommer to sett, og det er Magda Mayas som er tirsdagskveldens eneste pianist. Hun kommer på scenen sammen med bassist Inga Margrete Aas, og duoen gir oss det motsatte av slapsete, saltholdige fortau og ondskapsfulle issvuller. De låter tørt og innbydende, helt uten glatte overflater. Det plinger og drar. Stillferdigheten er duoens våpen. Like farlig som en sommerfuglhov. Mayas er inne i flygelet, og bassen til Aas får vekket dypet i seg. Musikken er trøtt. Det er ment som et kompliment. De teknikkene som brukes, får hentet ut lyd som vrir seg vekk fra det opplagte. De to er tett på hverandre. Flygelet får gitarkvaliteter, men det er forbigående.
Det er mye fin romslighet i de lavmælte klangene. På høyre side av meg romler det i en mage. På venstre slurpes det i øl. Vi er med. Inga Margrete Aas drar i gang en lidende figur, en langstrakt klage med mange lag. Så vakkert kan det være på undersiden. Eller er dette lyd fra krokene? Det er som om de to får hverdagens umusikalske lyder til å synge. Anordningene i Magda Mayas preparerte flygel får instrumentet til å ule. Hun dumper skurrende klang over bassens knirkende sig. Deilige saker og forunderlig fint. Når Mayas spiller konvensjonelt, responderer flygelet med stolt annerledeshet. Så skjelver bassen og maler som en diger katt. Vi forblir ikke lenge i det samme, men vi rykkes heller ikke ut av den grunnstemningen de dyrker. Jeg opplever musikken som varm, men også som lett hemmelighetsfull. Svingene de to gjør. Instrumentenes nærhet. Detaljrikdommen og konsentrasjonen. Det inngår alt sammen i opplevelsen. Settet til Magda Mayas og Inga Margrete Aas er noe av det mest fredelige jeg har hørt på lenge. Det gjør ekstra godt i våre dager.
John Edwards, Trevor Watts og Tollef Østvang. Foto: Tine Hvidsten/Konsertforeninga
– Hva er vel livet uten saksofon, bass og trommer? Det er Trevor Watts, John Edwards og Tollef Østvang som introduseres. Det umiskjennelige basspillet til Edwards, gjør livet mitt til noe mer enn det ville ha vært uten. Og når han står foran oss, med selveste Trevor Watts ved sin side, føler jeg meg nærmest hensatt til Vortex i London. Sånn kan man sitte og føle, men gnisten i Østvangs spill tar livet av mimringen min. De tre bruker ikke særlig lang tid på å gjøre seg eksplosive. Freden er over. De 84 år gamle tonene i Watts´ sopran, har en helt egen verdi. Kraften i Watts´ horn er den gamles triumf. Trevor fyller 85 om noen få dager. Mannen vi har i rommet, har vært med på å skape den stilen trioen leker seg i.
De reiser en klassisk, ugjennomtrengelig frivegg. Tømmer posene sine over oss. Det låter grovt og tilfredsstillende. Så får vi grå sang på altsaksofon. Bjellene blir til perkusjon, og bassen brummer godmodig. Det er en bra kombinasjon. Det lille bandet senker seg, men elsker åpenbart å gi intensiteten liv. Watts, Edwards og Østvang er tradisjonsbærere. Old School-forsvarere av rang. Historien får virkelig feiret seg selv i kveld. Trevor Watts er dypt konsentrert, og det tetner alvorlig enda en gang. Vi blir tatt med opp på et høydedrag med utsikt både framover og bakover. Sånn skal det være. Det legger seg inn som ett av disse øyeblikkene det er verdt å vente på. På sidebordet herjer begeistringen når det hele er over. Det forstår seg. Man trenger ikke flygel for å fly.
