Janne Eraker Ensemble - 20. september 2024, Kafé Hærverk

Flertrinnsrakett

KONSERT: Janne Eraker Ensemble er sterkt armert og kan trekke langt, men holder de stø kurs?

Av Karoline Ruderaas Jerve

To dager før høstjevndøgn, fredag 20. september, var det duket for en verdenspremiere på Kafé Hærverk i Oslo. Natta og dagen er nesten like lange. Nesten. Dagen vinner fortsatt med noen minutter. Men snart er det ekvilibrium.

Musikerne, som møttes på en av Oslos mest egalitære scener denne kvelden, har lenge arbeidet med og i miljøet rundt det kraftsentrum – eller stjerna, om du har sans for den kosmiske analogiserien jeg har startet på her – som er steppdanser Janne Eraker. Foreløpig den eneste stjerna som lyser på jazzens steppdansehimmel, men til gjengjeld ei som lyser sterkt. I flere år har hun markert seg i ulike konstellasjoner, deriblant duoen Øy med Kristoffer Lislegaard, trioen One Small Step med Roger Arntzen og Vegar Vårdal, og i særdeleshet i fjor med det astronomiske prosjektarium Movements for Listening som resulterte i ei plate, en blogg og en serie malerier. Slipparrangementet for utgivelsen blei omtalt av undertegnede på JazziNorge.no i november i fjor .

Programmet denne kvelden er står, i likhet med fjorårets utgivelse, i lyttingens tegn. Johanna Øyno leverer en resitasjon av (egen?) lyrikk, med krig, nød, materialisme, egosentrisme og selvopprettholdelse som gjennomgående temaer, som åpnes og avsluttes med strofen «Det er stille.» og en appell til å lytte. Et slags fortegn til konserten som følger.

Scenen er i seg selv et tablå som vekker oppsikt og nysgjerrighet. Etter å ha sittet ved baren, rett foran scenen, i en god halvtime før konserten, har jeg allerede rukket å lytte ganske mye med øynene. Og fabulert en del om hvordan konserten vil klinge.


Foto: Morten Minothi Kristiansen

Jeg kjenner igjen noe av Erakers oppsett: En pose sand. Steppsko i rødt og sølvfarget skinn. «Rør»-klokkespillet av steppjern som henger på et stativ, flere flyttbare underlag i ulike materialer av tre, metall og plast. En ansamling små mikker på gulvet, hvorav spesielt én utmerker seg: den som står over en liten kasse med vann, forskanset med en ziplock-pose.
Det er tydelig at Eraker har brukt mye tid på å utvikle et bredt lydunivers, hvor bevegelse og lyd er to dimensjoner av det samme. Gjennkjennbart er også oppsettet til multigitarist Ivar Grydeland, med lapstil og ymse elektronikk, og slagverker Michaela Antalovás menasjeri av slagvåpen.

Mindre kjent, derimot, er det som krinser rundt vokalkunster Juliana Venters stativ(er). En massiv jernspiral (fjær?) på rundt 40 cm, noe som minner om ei rosemalt kaketine med halve lokket avkutta (viser seg senere å være en riktig fin kalimba – heia ignoranse), og selvsagt en liten dompap ved mikrofonen. En sånn du vanligvis pynter blomsterpotta med.

Det rigges med andre ord til oppskytning – være seg av romrakett eller våpenrakett – med en viss forventning, i hvert fall for denne skribenten. Ordløst entrer Eraker og Antalová scenen etter Øynos uuttalte ellipse i «Det er stille». Prikk, prikk, prikk.

På tross av startens rolige, jevne, stille-før-stormen-aktige sveip, bygges spenningen raskt opp idet de går over i dirrende 32-deler. «Trioler?» har jeg skrevet. Prikk, prikk, prikk.

De virvler opp og ned i dynamiske bølger. Jeg merker her at jeg setter pris på tålmodigheten mellom Eraker og Antalová. De lar dette materialet få etablere seg, vokse og utvikle seg til det så brytes av mer spredte staccato figurer.

De aksentueres med bruken av ei stålplate. I sin iver, river Eraker ned et av steppjernene fra stativet, men hun jobber med hendelsen, og benytter den ufortrødent til å utvikle materialet ytterligere. Nesten umerkelig.


Foto: Morten Minothi Kristiansen

Ditto sådan, lister Grydeland og Venter seg på scenen. Kjapt sklir de inn i landskapet av dirrende knitreknatrete lyder. Grydeland med en slags lavmælt geiger-teller, som Venter besvarer med en ustemt teentaal-aktig «dekka-dikka-dekka-dikka», kontrastert med en stemt «aaah». Det beveger seg i halvtonete former, og knitringen smøres innimellom med klassisistiske vibrato-strofer.
Et abrupt vræl av «FREEE» etterfølges av en dystopisk tekstfremførelse, fra den keffyeh-kledte Venter, hvor den pågående krigen i Midtøsten blir skildret fra øynene til Gazas barn. Grufullt og visceralt. Til å ta og føle på.

I en tornado av lyd tramper Eraker nådeløst på gulvet, Antalovás krigstrommer skyter pang og boom. Lydene smadrer et noe. En underlig varm dimensjon sendes fra Grydelands lapsteel, en moll-akkord med lodden bass. En absurd sensasjon. Innimellom er det sågar hawaiianske drypp (vanskelig å komme unna med en lapsteel?).
Alt dette kveles av et høyfrekvent hyyyl, som et ringskrømt som banker på og sier «Nu jävlar», og samtidig får vi se at den (onde?) jernspiralen skal bankes på med hammer. Dernest barføtt vanndans, samt noe mellom galopp og damplokomotiv. Herfra og ut forsvinner dessverre mye av spenningen, og formen blir springende. Du kan si det løper løpsk.

Vi får mer av geigertelleren, knitringen. Mange spennende idéer, og innfall. Men det oppfattes nettopp slik: som innfall, om enn velartikulerte. Når konsertminuttene passerer 40, slutter dessverre ørene mine å lytte, og en ufrivillig indignasjon veller opp i meg. Veggen av lyd fortsetter, og etter en god time tar Antalová ansvar og drar kontant ut pluggen.

Igjen sitter jeg med følelsen av at dette bandet har mye å komme med (i kveld kanskje litt for mye, enda det stort sett var av det gode), og at det fremover vil bli spennende å se hvordan de forvalter multiverset av lyder som bor i dem. Dette kan bare bli bedre, synes jeg. Og ettersom de i oktober skal spille i både Alta og Hammerfest (og hvem vet, kanskje flere steder?) er det ikke utenkelig at de snart får finslipt formen.

Fra forsiden

Now's the time

NTT: Panikk i gavedisken

Gjør gaveinnspurten lettere med vår store spesial, hvor Jazznytts skribenter kommer med sine tips fra jazzen og omegnen!

Nyhet

Halvannen million til Nordnorsk Jazzensemble

Nordnorsk Jazzensemble er tildelt 1,5 millioner kroner fra Samfunnsløftet, Sparebank1 Nord-Norge. - Dette gjør at vi nå kan utvikle nye prosjekter, sier en svært glad daglig leder i Nordnorsk jazzsenter, Ulla-Stina Wiland.

Meld deg på vårt nyhetsbrev