FESTIVAL: Vi drar til Spania, før vi følger Trondheim Jazzorkester til topps.
Av Arild R. Andersen
Jeg får SMS fra en god venn under frokosten. Han har lagt ved et bilde av faren sin, iført topplue med flagg under armen. Bildet er tatt under overtakelsen av Oscarsborg festning for 80 år siden. Det er et mildt sagt tankevekkende bilde å se, nå som verden er i sterk uorden. Her i Trondheim markerer Jazzfest 8. mai med en konferanse som tematiserer kulturell beredskap. Man spør seg hvordan robuste, rause, strategiske og nytenkende fellesskap kan utvikles. Programmet har ti poster, spredt utover dagen. «Fellesskap, folkehelse og beredskap gjennom musikk» og «Jazzlinjas arbeid med studenters robusthet gjennom utdanninga. Unge musikere som kulturell beredskap» er to av overskriftene.
Jeg går for å lytte til Knut Størdal, kulturleder og musiker i Vår Frue – åpen kirke. Han snakker godt om fellesskap og respekt og forteller om musikkens betydning for dem som kommer til Vår Frue. Noen av historiene hans er rørende å lytte til. Jeg lærer også noe nytt om hva allsang kan bety.
Jeg hører på andre foredragsholdere også. Forsterkes i troen på musikkens betydning for den kulturelle beredskapen.
Dagens første konsertopplevelse kommer på Hjørnescenen i Olavshallen. Det er Panorama som skal på. De er ti unge lovende fra Birka folkhøgskola. De får så vidt plass på den lille scenen. Trompetist Vidar Johansson introduserer sin egen låt som starter et gjennomskinnelig og krevende sted, og som åpner seg når de to vokalistene Nellie Andersson og Saga Wiklander synger seg inn. Det er enkelt å ta inn de idéene som frontes her. Kanskje det vi hører, er en spire til nytt nordisk sound. Saksofonist Petter Forsman har fin klang i instrumentet, og etterhvert senkes skuldrene i musikken. Hva disse ti unge utøverne kan vokse inn i, er ikke lett å spå. At Jazzfest gir dem drahjelp, er glimrende.
Pianist Dorothea Hammarberg har latt seg inspirere av en Astrid Lindgren-historie. Kanskje av svensk folkemusikk også. Denne sangen vender seg mer utover enn dem vi tidligere har hørt. Den sjarmerende tonen fortsetter å leve. Panorama holder på en halvtimes tid og tegner opp mønstre som er deres.
Foto: Arne Hauge /Jazzfest
Flamenco har ikke vært den sjangeren jeg har gitt mest oppmerksomhet til. Kanskje jeg skal bruke frigjøringsdagen til å finne veien inn i noe jeg har blitt stående på utsiden av? Den anerkjente saksofonisten og vokalisten Antonio Lizana er blant de fremste innenfor flamencojazz, og nå er altså Dokkhuset klargjort for spansk: Antonio Lizana Quintet.
Så viser det seg lite vanskelig å bli henført når Antonio starter sangen og El Mawi byr opp til dans. Rytmikken og energien er det mest unorske jeg har kjent på så langt under festivalen. Når hele bandet, med saksofon i front, starter ballet, kanaliseres overskuddet direkte inn i opplevelsen. Dette er smittefarlig stoff. De arabiske glimtene i melodiføringen er tydelige. Det åpne og saftige lydbildet fungerer. Pianist Daniel García trekker oss med i jazzkonvensjonalitet, før bassen får musikken til å rulle mot fusion. Det er inspirerende å høre noe som ikke lar seg feste altfor enkelt til brygga, men som seiler i sitt eget og trives med det. Intrikate rytmer klappes fram og skyver intenst. Bandet har lært leksa. Den som handler om variasjon i uttrykk og organisk bevegelse. Saksofonisten gjør solistiske svev med høyde i seg. Ja, dette overskrider solid, og dansen fortsetter som om rytme ble oppfunnet i Sør-Spania.
Foto: Arne Hauge /Jazzfest
– We are superhappy to be here, sier Antonio. Han tror dette er den nordligste konserten de har gjort. Vi blir fortalt om forskjellige flamencotyper, og når neste låt introduseres, håper Lizana at følelsen av å være i Cádiz skal nå oss når den spilles. Kastanjettene knepper levende, og de latinske melodilinjene har forførerisk kraft. Disse musikerne spiller ut den trivselen de åpenbart eier. Flamencodans og solosaksofon er dessuten som skapt for hverandre. Dette er gøy. Det er også dypt festet i mangehundreårige tradisjoner.
Så får el-bassist Arin Keshishi eksponere seg, og han gjør det med et kledelig feste nede i 70-tallet, uten at han blir hørende ensidig ut. Det er dessuten en kunst å ikke forsvinne inn i seg selv når man skal vise hva man kan.
Så tar Antonio Lizana instrumentet sitt inn i det sorgfulle. Han bytter på å synge og spille og holder seg i klage. Det treffer. Lizana bøyer seg ned i klaveret med sang og møtes av toner som svømmer stille. Kvintetten løfter gamle kulturtradisjoner inn i vår tid og får dem til å innta overraskende posisjoner. Musikken går til værs. Det gjør min begeistring også. Dokkhuset er i feststemning, og det jeg hadde av flamencofordommer, er ikke lenger mulig å spore.
Foto: Arne Hauge /Jazzfest
Bandet spiller den første sangen på albumet «Vishuddha». Bassintroen holder seg på siden av det tradisjonelle og tar konserten til enda et nytt sted. Jeg kjenner meg heldig. Noe av det beste man kan oppleve på festival, er å møte artister du ikke har hørt før og bli frelst spontant. En viktig bidragsyter til at dette skjer med meg nå, er danseren og vokalisten El Mawi. Han får dansen til å gå opp i musikken, og han sprer glede på uimotståelig vis. For en verden de bygger. Et så livsbejaende og skarpt variert sett er ikke lagervare. Når leken gis åpne vilkår i starten av siste låt, tar stemningen til vingene. Ekstranummeret har påfyll av trommer. Alt er gjort med høy troverdighet. Og ennå har jeg ikke nevnt trommeslageren: Shayan Fathi.
På vei ut hører jeg publikummere snakke med glød i stemmen. Noen synger melodien fra siste sang. For en triumf.
Jubileumskonsert. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest
På vei over brua i retning Byscenen, lurer jeg på hvordan det blir å møte Trondheim Jazzorkester etter denne glødende opplevelsen. Så vet jeg jo at det ensemblet kan spille etter hvem som helst og nå fram med sitt. Slik blir det nå også. Det er 25-årsjubileum med takketaler og hyllester før orkesteret får komme i gang. Passende nok starter de med å spille «Fanfare». Den har mye seigt og smakfullt i seg. Saksofonist Eirik Hegdal får første etappe og han tar ledelsen i sitt eget spill. Det må være en tivoliaktig opplevelse å bli løftet fram av et sånt ensemble. Det herjes finurlig, og arrangementene blåser seg opp. Trombonist Emil Bø holder i kvaliteten. Her er det mye å bli kilt av. Den store orkesterkroppen gynger, før trompetist Eivind Lønning får plass alene. Alle som kjenner han, vet hvilke teknikker som forvaltes og hvilken bredde av stilkomponenter som eies. Vi går inn i modernistisk modus med bandet.
Hanna Paulsberg og Sissel Vera Pettersen. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest
Når Marianna Sangita Røe starter å synge «Oui», legger popen armen over orkesterets skuldre. TJO kan gjøre seg fengende og tiltalende og de kan reise seg i velde og bruse. Nå er de inne i et byggeprosjekt som pumper farger og setter glede til heving. Det er stort og mykt og veldig godt å lene seg inntil. Saksofonist Hanna Paulsberg spiller med rød glød.
Bassist og kunstnerisk leder Ole Morten Vågan forteller at de spiller fra fem tidligere prosjekter. Så gir han mikrofonen til Erlend Skomsvoll som forteller at Chick Corea minnet han på at play betyr både lek og spill. Han introduserer så «What game shall we play today». Det er lite Flora Purim og Return To Forever over det som kommer. Nyoverhalingen er vellykket, og når trekkspiller Jovan Pavlovic får roret, tangerer spillet hans magien. Det kjente Corea-temaet har fulgt meg hele livet. Derfor er det så sterkt å få det servert i ny og vellykket tapning. Sangimproen til Sissel Vera Pettersen er strålende. Spillende leken.
Erlend Skomsvoll. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest
Kvelden skal presentere komposisjoner fra flere av medlemmene i bandet. Alle har sterk karakter, og når TJO håndterer dem, underbygges særpreget. Marianna får med faren sin, Oluf Dimitri Røe, på fele og sekkepipe og nyter godt av Skomsvolls fløyelsakkompagnement. Så er det elephant talk fra Heida Mobecks tuba og dype meddelelser til blafrende blås. Endelig er det smaksrikt synthspill fra Håvard Aufles, og når gjengen gjør seg groovy, er det ingen påtrengende groove de gjør. Det er så mange detaljer som drar gjennom, og så mange fine bidragsytere som ikke alle blir nevnt. Det har etterhvert blitt vrient å tenke seg norsk jazz av i dag, uten et Trondheim Jazzorkester.
Ole Morten Vågan. Foto: Thor Egil Leirtrø/Jazzfest
Så blir det mai-stemning når bandet spiller marsj. Sekkepipe og klarinett lar seg høre. Det gjør også Vågans fest med bassen. Det er så flott og fint at jeg ikke savner noe. Tror jeg vil lufte ordet fabelaktig. Smak på det!
Som Marianna Sangita Røe konstaterer, går tida fort på gode konserter. «Waves» er vakker og rik, og Paulsbergs «Blues for T» gir «Summertime»-stemning. Kommer med menneskelig anstrøk å tro på og dupper følsomt og fint. Mot slutten av kvelden spiller Røe kvadrattromme i en munter og hektisk sang. Orkesteret spiller selvsagt mening inn i den også. Helt uten trøbbel. Både musikere og publikum virker takknemlige for at TJO eksisterer. Erlend Skomsvoll forteller at han har tenkt mye på at bandet faktisk fyller 25 år. Jeg ønsker meg 25 til.
Jeg hadde blinket meg ut en siste konsert denne torsdagen, men Trondheim Jazzorkester har spist seg inn i den. Det gir ikke mening å komme en halv time for seint inn i superbassist Alune Wades sett på Dokkhuset. Jeg er dessuten fylt opp på best tenkelige vis denne kvelden. I natt skal jeg drømme på spansk og heise orkesterflagg i søvne.
