70-åringen blir velfortjent feiret på Løkka og Karl Johan, to kvelder på rad.
Vi har ikke mange virkelig modne frijazz- og improutøvere i Norge. Denne typen som bare blir bedre og bedre med årene, den vi kan finne flere av i land nær oss og som stadig gleder med særdeles høy egenvekt på konserter. Saksofonisten Frode Gjerstad er vel den vi kan vifte med, heise opp og la blafre. Når han nå runder 70, er jeg spent på hvor bra han kan bli, samtidig som jeg tenker på alle de øyeblikkene og strekkene han har fått til å blomstre, gitt betydning og latt meg bli overbevist av. Ett av mine mange Frode-øyeblikk inntraff i det samme lokalet som han skal feires i kveld, den gang det het Oslo Jazz Hus. Gjerstad mener selv det må ha vært i 92. Han spilte med Derek Bailey og John Stevens og var blant sine egne. I mitt minne har denne kvelden fått et mytisk skjær. England – Norge, liksom! Og snakk om triangel.
Det er fine folk han spiller med i kveld også. Først ut er selveste Circulasione Totale Orchestra, i enda en ny tapning. På scenen sammen med Gjerstad befinner seg bassistene Adrian Myhr og Magnus Skavhaug Nergaard, trommeslager Jan Martin Gismervik, gitarist Christian Winther og tangentspiller Johan Lindvall . De spiller ellers i band som Monkey Plot og Torg. Dagens Circulasione går rett inn i Ornette Coleman-skogen, der de følger sin egen sti. Kveldens Totale-utgave gjør, til tross for den klare kildebruken, et helt eget nedslag, og orkesteret har det mest rocka snittet jeg har hørt fra den kanten. Gjerstad spytter ut slagkraftige temaer og får støtte fra Lindvalls keys. I midten danser Christian Winther med gitaren og leverer seig masse, mens jeg rekker å tenke på Marc Ribot og James «Blood» Ulmer, før vi blir tatt et nytt sted. Tonen til Frode kommer helt uten romantisk staffasje, naken og rå, ilter og innbitt. –Vi er jo litt røffe i kantene, kommenterer Gjerstad etter første nummer. Heldigvis, tenker jeg. De to bassgitaristene braker sammen i tung vellyd og gir Circulasione Totale Orchestra dybde. Bandet er ikke bare et springbrett for Gjerstad. Det er et ungdommelig kollektiv med moden spiss. Det blir et altfor kort sett. Musikken rekker ikke helt å sette seg før kvalitetshalvtimen er over. I pausen får jubilanten gave fra sine to trofaste medmusikere gjennom mange år, Jon Rune Strøm og Paal Nilssen-Love. En liten skål blir det også tid til. Og selvsagt bursdagssang!
Saken fortsetter under bildet.
Kveldens utgave av Circulasione Totale Orchestra (foto: Tine Hvidsten/Blow Out)
Det neste innslaget på scenen er den amerikansk/britiske duoen Steve Swell og Nick Stephens. Trombone og kontrabass. De starter settet med et hymneliknende tema og går ned i det skumringsmørke, til den materien de kjenner fra mange år i tjeneste. Dette er to musikere som holder tanken om dialog høyst levende. De er tett på hverandre gjennom hele konserten. Swell har en utadvendt og direkte henvendende stil. I den andre fortellingen de gir oss, fører de en skarpere tone og ter seg med friere vesen enn i den første. Dette er et språk vi kjenner, tidvis fylt av jammer og alvor. De går inn i sitt eget og vet nøyaktig hvor de hører til. Swell hyller Gjerstad med fine ord i det han går av scenen.
Kveldens tredje og siste avdeling er det Frode Gjerstad Trio med bassist Øyvind Storesund som står for. Paal Nilssen-Love starter med de slagene han er alene om å eie. Gjerstad spiller med kun trommer i ryggen, og det er åpenbart noe han trives med. De to spiller fram en substans som er direkte staselig. Intensiteten er en 70-åring verdig. Så overtar de to bassistene og stamper fram et kraftfullt akustisk driv. I andre partier leder saksofonisten like mye an som han svever på den oppdriften de tre andre skaper. Frode Gjerstad er hjemme i dette stoffet, enten han kommer inn med klage eller driver sorgarbeid med hornet. Jon Rune Strøm lar buen formidle både pådriv og varsomhet. Så reiser de fire ugjennomtrengeligheten igjen, og jubilanten låter både innlevd og troverdig. Den kontrollerte villskapen og skarpe musikaliteten er fin å oppleve.
Frode Gjerstads modenhet har truffet oss igjen. Nå ber han oss gå hjem og sove! Jeg føler meg ytterst våken etter en trippelkonsert med denne pioneren i front. Victoria venter! To kvelder er jo det minste denne mannen fortjener.
