Fjernstyring fra Zorn og nærhet fra Trondheim Jazzorkester

På papiret finnes det en perfekt versjon av enhver festival, som alle involverte nok innerst inne vet er en ønskedrøm. Hvor mye festivalen ender opp med å avvike er det pikante spørsmålet, ikke om den kommer til å gjøre det. Finnes det noe mer lykkelig nervøst enn en festivalmedarbeider som sier jo takk, alt har faktisk gått bra – til nå? Før eller siden må det jo skje noe, det er en naturlov. 

Sånn sett har Moldejazz 2022, unnskyld utrykket, egentlig virket vaksinert mot de verste sjokkene. Det er så mye som har skjedd allerede. John Zorn, årets Artist in Residence, er et prosjekt de har endt opp med å jobbe med i fire år. Det skulle selvsagt skje i 2020, så gled det pompøse og langsomme mellomåret 2021 forbi uten særlig bedring. I år, når det endelig er duket for full fest og storskalainvasjon av en rekke Zorn-tilknyttede prosjekter og musikere, blir selvsagt hovedpersonen et par dager forsinket på grunn av flykanselleringer, før han så simpelthen måtte melde avbud på grunn av sykdom. Det skal nesten ikke være mulig. 

Det pussige er at det faktisk kan gå på et vis allikevel. Mange av musikerne er jo her uansett, og mange av konsertene, blant annet de to som ble spilt den første dagen, er ikke nødvendigvis avhengige av hans fysiske tilstedeværelse. Den komplekse pianotrioen Meditations on the Tarot og gitartrio-konserten Terese de Avila er konserter som viser frem Zorns betydelige komponistvirke, men hvor han ikke er med som utøvende musiker. Jeg rekker ikke den første, på Storyville klokken 16.00, men når festivalen åpnes i Molde Domkirke klokken 18.00, med gitaristene Bill Frisell, Julian Lage og Gyan Riley, er jeg der. 

Sankt Teresa av Ávila var en spansk karmelittnonne, forfatter og mystiker fra 1500-tallet. Utgivelsen som er oppkalt etter henne, og som trioen fremfører materiale fra, er det avsluttende albumet i en trilogi som er inspirert av kristen mystisisme. Det er åpenbare og store innlån fra spansk gitartradisjon i materialet de fremfører, hvor nylonstrengsgitaren til Gyan Riley (sønn av samtidskomponist Terry) utgjør et lydlig og visuelt midtpunkt, flankert av stålstrengerne til Lage og Frisell. 

Julian Lage, Gyan Riley og Bill Frisell. Foto: Petter Sele/Moldejazz

Det gjøres gjerne et stort nummer ut av Zorns konseptuelle vidløftighet, kompromissløshet og det at han etter eget sigende lager weird music. Men det mest påfallende med denne konserten er i grunnen det motsatte. Det er musikk som kan brukes til avslapping og avspenning, vellyd preget av milde smil, velkjent harmonikk og hvor de ulike soloene som dukker opp ut av strengeveven er lette på tå, og vekselvis smektende og smilende. Bill Frisell har tilsynelatende en meget rolig dag på jobben der han sitter, det tar en god stund før han gjør noe annet enn å akkompagnere og kommentere, uten at det egentlig gjør noe. Hans jordnære musikalske væremåte og evne til å forflytte seg mellom så mange av jazzens skylag, føles uansett som en slags garanti for at dette ikke bikker helt over i kitschen. 

Utover i settet dukker det riktignok opp musikk fra Zorns sangbøker som rykker i samtidsfoten og som tar med seg skalaer fra jødisk folkemusikk inn i det store andalusiske gitar-tankeeksperimentet. Helt tamt er det ikke. Men det føles aldri som om disse små utfluktene får store konsekvenser – før vi vet ordet av det er vi tilbake i trioens glassklare arpeggioer og mønstre som kveiler seg rundt seg selv. Det er ikke en konsert som oppleves særlig spontan. Selv om materialet de spiller har noen løse ender, går de få steder underveis, det er liksom ikke sånn rammene er – låtene er korte og konsise. Konserten har noen småkjedelige partier underveis, men det er også mye fint, altså – og kanskje er den en påminner om at Zorns univers også inneholder kjærlighet til enkle melodier, og et uredd forhold til schmaltz, de store og svulmende følelsene. Han opplevde i sin tid et stort gjennombrudd med tolkninger av filmkomponist Ennio Morricone, som også bar på en lignende sentimentalitet i sin musikk, samtidig som du liksom alltid kunne høre en rusten kniv slipes i det fjerne. Selv om jeg selvsagt gjerne skulle vært på Meditations on the Tarot noen timer før, føles dette alt i alt som en interessant inngang på Zorn-uka. Så får vi se hva den faktisk ender opp med å by på. 

Før konserten starter blir publikum gjort oppmerksomme på at det i år er femti år siden den aller første jazzfestivalkonserten i Molde Domkirke – i sin tid et aldri så lite kulturelt jordskjelv som er vanskelig å se for seg i en tid hvor begrepet kirkekonsert føles som et uttrykk for den aller mest etablerte kulturen. På første rad i kirka sitter han som i sin tid fikk dette i stand, festivalstamfar Kikkan Sættem – og det føles sånn sett passende at neste post på programmet er en konsert i den forseggjorte og eiendommelige teltscenen midt i Molde som er oppkalt etter ham. Underveis i festivalen er det mulig å få seg dinner and a show der inne under den røde fløyelen, speilflatene og de fargede glassrutene som preger Kikkans Hall. Det er et sted for folkelige jazzopplevelser, både tradjazz, nordikansk Steinar Raknes-jazz og historiefortellende mainstreamjazz. 

Cécile McLorin Salvant. Foto: Dagfinn Reppen/Moldejazz

Sangeren og låtskriveren Cécile McLorin Salvant er en fremragende, ung representant for det siste. En av artistene som bøter på den kulturelle dødsangsten og gir folk troa på at jazzen også i fremtiden kan dyrke frem egne headlinere, som kan fylle saler som Bjørnsonhuset om noen år. Dét får hun nok til – hun er en fascinerende sanger som formidler godt tekstmateriale med en bramfri eksentrisitet og store blikk, både flørtende og spørrende, som hun stråler ut til publikum over briller med glitrende infatning. I låta “Obligation” får vi skildret hvordan vanetekning kan forsure menneskelige kjærlighetsforhold, i en liten kompleks melodisnutt som gjentar seg om og om igjen, med stadig mer leken behandling fra Salvant og pianist Sullivan Fortner – den går rett hjem. 

Allikevel tar det litt tid før konserten kommer ordentlig i gang. Den første halvdelen er preget av uforpliktende spill fra bandet, som består av trommer, bass, piano, fløyte og gitar. Rytmeseksjonen stopper og starter, finner liksom ikke helt swingen, tar ikke helt ansvar og henfaller til en god del sofistikert surr og liring som utløser behersket respons i teltet. Men så letter det allikevel, tolkninger av Weill/Brechts “Barbara Song” og Big Bill Broonzys klassiker “Black, Brown and White” smyger seg lekent og flørtende avgårde. Pianist Fortner får også mer og mer ut av sitt virtuose spill, pepret med referanser, innfall, bløte og underfundige musikalske vitser avlevert med munter mine. 

Foto: Ole B. Steinsvik/Moldejazz

Kanskje har de rett og slett valgt å starte konserten i et litt pussig hjørne – etter hvert fylles liksom bildet ut, det blir mer hummer, mer kanari, og lettere å få tak i den humoristiske og kompromissløse kjernen i Salvants historiefortelling. For å trekke frisk luft før kveldens neste konsert forlater jeg teltet litt før konserten er over – og får dermed også en fortjent straff: Ifølge en god konsertvenn avslutter de med “den beste versjonen av “Lush Life” jeg har hørt på over 30 år”. Kanskje burde man luktet lunta – det gir mening at denne konserten, i sin kokette lek med musikalsk kompleksitet og tekstlig åpenhjertighet, ledet frem mot Billy Strayhorns mesterverk. 

Kveldens siste konsert er det Marianna Sangita Angeletaki Røe og Trondheim Jazzorkester som står for på Teateret Vårt, med en urpremiere på verket Σπίτι/Hjem. Det føles riktignok litt anstrengt å klistre verk-merkelappen på denne musikken. Selv om konserten har en tydelig form og kanskje kan kalles en sangsyklus som kretser rundt temaer som rotløshet og (dermed også) tilhørighet, er den også befriende nedpå til bestillingsverk å være. Sånn er jo også Røe som artist – en sjelfull scenepersonlighet som orienterer seg mot musikkens lite opphøyde bruksfunksjoner. Et godt stykke uti konserten, etter en virkelig hakkandes solo av saksofonist Sissel Vera Pettersen, synger de en litt i overkant syrlig harmoni, hvorpå Røe stopper opp, ler og sier “Vi må ta det en gang til – det er nerver, folkens.” De prøver en gang til, får det ikke helt til da heller, men så går de videre til lettet, genuin applaus. Det er pussig hvordan feilskjær kan løse opp stemninga i et konsertlokale. Hvem vet, kanskje det er et godværstegn for resten av festivalen.  

Marianna Sangita Angeletaki Røe. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Men her handler det om at Røe åpenbart har satt seg fore å skrive musikk som gir stort rom til det menneskelige – og til menneskene hun har med seg her. Det er en gjeng som ikke ligner så mye på tidligere utgaver av Trondheim Jazzorkester. Lista, med instrumenter og det hele: Marianna Sangita Angeletaki Røe – vokal, perkusjon og komposisjon, Efrén Lopez – oud, hurdy gurdy, laouto, gitar og perkusjon, Ina Sagstuen – vokal, effekter og perkusjon, Risten Anine Gaup – vokal og joik, Mira Tiruchelvam – fløyter, Sissel Vera Pettersen – altsaxofon og vokal, Jonas Cambien – saxofon og synth, Inger Hannisdal – fiolin, Oluf Dimitri Røe – fiolin og vokal, Jovan Pavlovic – trekkspill, Joel Ring – cello og bass, Heida Karine Johannesdottir – tuba, Sanskriti Shrestra – tablas og perk, Martin Langlie – trommer.

Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Noen TJO-veteraner finnes her, som nevnte Sissel Vera Pettersen, Røe selv, Johannesdottir og Sagstuen. Ellers er ensemblet preget av musikere som er nye i denne sammenhengen, men som hver på sin kant har satt distinkte avtrykk på jazzens omegn her til lands. Tanken på at det finnes folk i salen som for første gang får høre kunsten og håndverket til en musiker som tablaspiller Sanskriti Shrestha (Hør for eksempel Avatar, eller Moksha, eller tingene hun har gjort med Geir Sundstøl), på samme tidspunkt som de kan la seg forundre over det sprukne og eksentriske spillet til keyboardist og sopransaksofonist Jonas Cambien (Sjekk ut unikumet Jonas Cambien Trio, eller Majaz) for så å bli slått i bakken av det virtuose, flagrende fløytespillet til Mira Tiruchelvam (Ni Grader Nord)… alt dette på én gang, det er en tanke som varmer. Og det er jo noe av grunnen til at Røes prosjekt, helt fra det ble kunngjort i fjor og ensemblet ble kjent, har føltes betydningsfullt. For enten TJO vil det eller ei, fremstår innlemmelsen i denne rekka med prosjekter etter hvert også et slags innafor eller godkjentstempel i den nye norske jazzen. Hva TJO og samarbeidspartnerne bruker den innflytelsen til har noe å si for den videre utviklingen av scenens sammensetning. 

Sanskriti Shrestha. Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Vi kan godt diskutere hvordan ulike jazzfestivaler og bookere jobber med å ivareta den tradisjonelle kjernen i jazzmusikken – selvsagt er det viktig, det viser jo bredden i programmeringen til Moldejazz med ettertrykk. Men underveis i denne konserten tar jeg meg også i å tenke hvor essensiell grenseutvidelsen som mange av disse musikerne står for er for den norske musikkscenen her og nå. “Mangfold” kan pussig nok være et trangt ord, det vil aldri romme alt det musikere som dette til syvende og sist får deg til å føle – om du først blir truffet som lytter, spiller jo ikke slike veslevoksne festtaleord noen rolle. 

Men samlet sett føles dette som en gjeng som også har skjerpet omgivelsene rundt seg – den seriøse utforskningen av arabiske tradisjoner en musiker som Inger Hannisdal har viet virket sitt til resulterer ikke bare i god musikk, men også nødvendige perspektiver på tradisjoner vi kanskje er mer kjent med, som jazzen eller norsk tradisjonsmusikk for den del. En ting som ofte blir sagt om den musikalske globaliserte tidsånden vi lever i, er at ulike uttrykk kan møtes mer på like fot i dag. Der jazzen kanskje tidligere lånte melodisk stoff fra ulike tradisjoner og så bearbeidet det tilbake på sin banehalvdel, handler det mer om en gjensidig tilnærming og utveksling. Det er blitt en klisjé, og er sikkert fremdeles en halvsannhet – om ti eller tjue år kan det godt hende at dagens sammensmeltinger får et skjær av naivitet over seg. Noe funker, noe blir bare tankeeksperimenter. Men sangene i Σπίτι/Hjem handler da også i stor grad om å være på vei et sted.

Ånden fra tidligere tradisjonsmøter svever også forbi inne på Teateret Vårt – en veksling mellom Risten Anine Gaups joik og Sissel Vera Pettersens saksofon vekker assosiasjoner til det sentrale samarbeidet mellom Jan Garbarek og Mari Boine fra slutten av 80-tallet. Lydtekniker David Solheim maler med bred pensel underveis, bader Tiruchelvams fløyter i nesten new age-aktig klang og ekko mens andre lyder får fremstå langt tørrere og mer eksentriske. Det er en vellykket, og litt uvant miks – en konsertproduksjon som føles som at den ikke er så bekymret av den til enhver tid rådende gode smak, men som staker ut sin egen kurs og forsøker å vekke flere følelser enn tanker. 

Foto: Thor Egil Leirtrø/Moldejazz

Finurligheter finnes det da også nok av, det er liksom ikke en TJO-konsert uten noe fifling og fofling, prusting i saksofoner og mystiske lydlige utvekslinger – men den består av kombinasjoner vi kanskje ikke har hørt før: Joel Rings el-bass, svevende i sjøsykt ekko som møter Heida Karine Johannesdottirs collage-aktige, effektmarinerte tubaimprovisasjon og den taktile, klingende lyden av Shrestas tablas for eksempel. Multiinstrumentalist Efrén Lopez, som er blitt en av Røes nærmeste samarbeidspartnere med årene, sveiver på en hurdy gurdy mens Jovan Pavlovic bruker trekkspillet til å mane fram vind, bulder og brak. 

Noen av tekstene til Røe er litt ordrike munnfuller, mens andre sitter bedre og formidler de grunnleggende temaene på nært, ukunstlet vis. Utgangspunktet hennes har vært monofon (énstemt) musikk – låtene er blant annet inspirert av folkemusikken hun møtte på den greske øya Mykonos under oppveksten og senere års fordypning i arabisk maqam-musikk. Rytmer, melodier og historiefortelling på fire forskjellige språk (gresk, norsk, engelsk og Gaups joik) står i sentrum – men musikken hun har skrevet har et lettsindig forhold til disse dogmene, og underveis blir musikken også preget av tette pop-aktige vokalharmonier og bittersøte, sentimentale trekkspillakkorder fra Pavlovic. Utvekslingen av alle disse impulsene ser selvsagt flott og ambisiøst ut på papiret, men det er ikke egentlig store kunstneriske ambisjoner som preger totalinntrykket. Hun har tatt med seg faren sin i bandet, liksom (Oluf Dimitri Røe gjør, så det er nevnt, en fin jobb). Det oppleves som et prosjekt med sosiale siktemål, som i stor grad har handlet om å samle en gjeng, og det hele har noe lite tvungent over seg. Det lover godt for musikkens videre liv. 

Til høsten skal de spille flere konserter, så en fortsettelse blir det jo, men sant å si byr det på utfordringer å opprettholde et så stort ensemble videre, utenfor JazZtipendiatets svært rause økonomiske rammer. De fleste av disse låtene fremstår imidlertid som musikk som kan tas inn i andre, mindre ensembler og fremdeles gi mening. Kanskje til og med mer mening. Det er synd at dere sitter, sier Røe til publikum et stykke uti konserten. Sant nok, Σπίτι/Hjem er musikk det kan danses til. Dermed får man kanskje tro at folk får muligheten til det i fremtiden. Konserten i Teateret Vårt er en vellykket start – til tider oppsiktsvekkende fri for urpremiere-stivheten slike konserter har en opplagt tendens til å bære preg av. Men denne musikkens virkelige potensial, som sosialt lim og drivkraft, er sikkert ikke realisert til fulle helt ennå. Helt hjem er den ennå ikke kommet, og det er i grunnen en fin tanke.