Fjellstøtt swingende i moderne tradisjon

Sanger og låtskriver Marit Sandvik har ikke akkurat overøst markedet med egne album siden debuten med «Song, Fall Soft» i 1995. Et par utgivelser er det imidlertid blitt, og med disse, samt konserter og medvirkning på kollegers plater, har hun jevnlig befestet sitt ry som en av landets fineste jazzvokalister.
Stødig swingende i et moderne, melodiforankret og bop-fundert amerikansk jazzuttrykk, og med solide latinjazz-ferdigheter som bonusressurs, er hun mer av en tradisjonsbærer enn en nyskaper. Men tradisjonsformidlingen hennes er stilsikker, leken og levende, og det er med henne som med så mange andre gode og etter hvert hardt tiltrengte tradisjonsbærere: Hun er så god i sitt «fag» at et hvert krav om «nyskapning» virker som utidig mas akkurat der og da.

Roma-innspilt
En helt annen, men på sitt vis «nyskapende» sak, er at Marit Sandviks ferske album, «Travel», er et inspirert samarbeid mellom henne og et knippe italienske jazzmusikere fra den øverste hylla. Trommeslageren Maurizio Picchió, Sandviks medprodusent og den italienske hovedpersonen i samarbeidet, har hentet gode kollegaer til det Roma-innspilte plateprosjektet: trompeteren Fabrizio Bosso, saksofonisten Maurizio Giammarco, bassisten Raffaello Pareti og strykekvartetten BIM. Med pianisten Eivind Valnes nydelig innfusjonert fra «Sandvik-siden», tar de vare på Sandviks melodier (pluss en av Jørn Øien, en av Tom Harrell og en av Picchió) med – nok en gang – ferdigheter og stilsikkerhet i toppklasse, og gir ny næring til Italias ry som et land med flere sterke jazzmusikere som opererer i medieskyggen av internasjonale toppnavn som Enrico Rava, Paolo Fresu, Enrico Pieranunzi o.s.v.

Hjemmekjent
Det overveiende Sandvik-komponerte repertoaret rommer to låter som hun har innspilt før, Jørn Øien-balladen «Be my song» (på «Song, Fall Soft») og hennes egen «While resting my hands» (på «Even Then (Mother Songs» 2002). De øvrige er av nyere dato, alle tekstene er hennes egne og hun står også for et par blåserarrangementer.
Men først og fremst synger hun. Synger ord, synger ordløst og scatter, alt med samme nesten organiske kobling til musikken. Sandvik virker å være hjemmekjent i alle vokaljazzens irrganger, og der hun boltrer seg i ulike tempi og taktarter, innlevd, men uten overspill, og med fin dynamikk og selvfølgelig autoritet, oppviser hun en beundringsverdig kontroll over både stemme og stemning. Melodiene hennes er overveiende gode og gir Bosso, Giammarco og Valnes kor-muligheter som de tar vel vare på, og bruken av strykekvartett (to låter) gir en fin utvidelse av klangpaletten og utdyping av henvendelsen. Aller finest klinger (i mine ører) Sandviks egen «Painted», med tekst og melodi en Joni Mitchell verdig, men hele «Travel» er en opptur av et album der musikere fra nord og sør i Europa møtes i et amerikansk jazzidiom som høres ut som hjemmebane for dem alle.

Terje Mosnes

Marit Sandvik og hennes italienske medmusikere spiller på Nordlysfestivalen i Tromsø i kveld (31. januar), deretter følger konserter i Harstad Kulturhus (1. februar), Nasjonal jazzscene Victoria (2.), Bodø Jazz Open (3.) og Hemnes Jazzforum (4.)