Firkløver med sterke røtter

Det er der med en gang, og det fortsetter å prege musikken gjennom hele albumet. Jeg snakker om det melodiøse og det innbydende som gir farge til «Farewell Old Ways». En sånn beskrivelse kan gi inntrykk av noe overflatisk og alltid smilende, men det er ikke tilfellet her. Bak et smekkert ytre kan det som kjent skjule seg mye, og det er nettopp slik det står til hos Aloft Quartet . Den organiske skjønnheten, den som teller,  kommer innenfra! Dynamikken, bevegelsene og vitaliteten gjør stoffet til noe langt mer enn gladmelding fra fire høykompetente karer.

Det kan være riktig å beskrive det vi hører som et møte mellom nordisk sound og moderne amerikansk jazz, holdt i et fast og tydelig grep. Aloft Quartet består av to danske musikere, en svensk og en norsk. Simon Balvig, saksofon, Rasmus Sørensen, piano, Jon Henriksson, bass og Amund Kleppan, trommer. Dette er kvartettens andre album. «First Year» kom i 2018, og for det albumet mottok de grammy fra Danish Music Awards. Sju av låtene på «Farewell Old Ways» er komponert av Balvig. De resterende er skrevet av Henriksson. De to utfyller hverandre, og stilmessig er det ingen forskjeller som forstyrrer helhet og flyt. Dette er jo et bandprosjekt der det kollektive bestemmer hva som kommer ut.

Det er lett å la seg imponere av detaljene i samspillet. Den totalt ubesværlige måten musikken puster på. De fire instrumentene sender hverandre silkemyke pasninger, og det er lagånden som definerer kvaliteten på spillet. Åpningssporet «Jylland» setter standard for det som følger. Et enkelt piano- og basstema introduserer saksofonen før kvartetten utvider horisonten og duver over det danske landskapet. Sørensen og Balvigs solistinnslag bæres fram av en rytmeseksjon som både strammer og beveger. Amund Kleppan er en god lytter. Alt virker såre enkelt, men fordrer betydelig musikalitet. Aloft Quartet gjør seg ikke vanskelig. De fire får det musikalske til å stå av seg selv.

Hvis jeg skulle antyde et savn i møte med det skandinaviske bandet, kunne jeg knytte det til begrepet egenart. Aloft Quartet er ennå ikke der hvor man utbryter: -Typisk Aloft! Det velsmurte innholdet hadde tålt en innsprøyting av særpreg. Det kan komme senere! En av låtene jeg liker godt, er «Ballad Of Brännö». Den synger uten vokal og har et sommerlig drag med islett av blått. Henrikssons bassfortelling er fin, og pianoet er i lek. Saksofonen holder i den varme stemningen, og hele kvartetten er til stede i det samme. Det lar seg virkelig like. Ingen tvil.