Aadal byr på trøkk og intimitet når de er i byen med ny plate.
Av Arild R. Andersen
Jeg har hørt på de tidligere platene til Aadal og funnet noe jeg liker. Men jeg har også opplevd musikken som litt omstendelig og noe uforløst. I kveld skal jeg høre kvartetten live for første gang og har tenkt at Michael Adals musikk kan trenge en scene, kanskje for å få inn flere elementer av dynamikk og spontan smidighet. Det vil den tåle. Her på Herr Nilsen er det slippkonsert for det nye albumet «Voyager», som jeg syns er bandets beste så langt. Ja, det er en plate som spiller seg en egen plass blant utgivelser med gitar i front og en løssluppen sjangerholdning i grunntonen.
På scenen befinner seg André Kassen på saksofon, Audun Ramo på bass, Gunnar Sæter på trommer og Michael Aadal på gitar, og de setter kraft i uttrykket fra start. Tilfører mer saft enn det vi serveres på plate. Musikken er tilbakelent av vesen, men den kan også oppfattes som tett. Kveldens første ytringer har blå vibber. Det er Sæter som drar i gang de første låtene. Det rullende gitarspillet til Aadal har sin egen sang, og det gjør seg når han hever stemmen litt, lar strengene få gjennomgå og akkordene plaske. André Kassen er melodifører og støtte.
De myke melodilinjene er enkle å ta inn. I det meste av det vi hører, settes det kollektive uttrykket i sentrum, og når Aadal gjør en soloutflukt, forstyrrer den ikke kollektivismen. Soloen står fint til den godmodige tonen bandet holder seg med. Denne mannen er ikke ute etter å demonstrere tekniske ferdigheter. Tekniske ferdigheter blir anvendt til å spisse en sound. Aadal er et band som holder seg i det samme gjennom hele konserten. De spiller ut en tydelig identitet.
Etter hvert blir rocken invitert inn, og Kassen hever saksofonen mot en smule råskap, men det er den søtlige melodien som fortsetter å drive skipet. Når de kommer til «Longing», så setter lengselen seg i rommet. Det er saksofonen som fører an i et åpent strekk, uten den driften som ellers gjerne preger låtene. Vi får også høre sjefen alene med gitar, og da er det mer Bill enn Sco i det som kommer. Det er definitivt spor etter americana i fortsettelsen, noe som virkelig kler dem. Temaene får vaie, og da kleber de seg fint til opplevelsen. Nå har bandet åpenbart spilt seg varmt.
Etter pause skal vi inn i flere av de samme strukturene som tidligere. De spiller «Looking Back» fra albumet «Silver», og André Kassen drar en fin utlegning. Aadal gjør både gamle og nye komposisjoner, og etterhvert er det tid for «Voyager», det ferske albumets tittellåt. Den blir stående som bilde på Aadals beste sider. Den slentrende og bedagelige formen fungerer. Har ikke den veldige tydeligheten som noe av stoffet kan ha, den som kan grense til det påtrengende. På sitt mest tiltalende er de fire på scenen bærende stemningsskapere og fargeleggere med teft for nyanser. De klarer å tilføre «Voyager» nerve. Som om innholdet i den kommer fra noe selvopplevd og har noe viktig å meddele. Dette er et sted jeg ønsker å ha Aadal. På en plass der de både kan bygge og blåse opp, uten at tydeligheten skygger for kvaliteten.
– Skål, sier Aadal, det er det viktig å huske på når vi er i bar. Det jeg syns er noe å skåle for, er de balladeliknende tilstandene som skapes. De har tiltrekkende kraft. Den stillferdige og seige formen er i mine ører den som ivaretar Adals idéer best. «Atlantis» er også en godbit, og i kveldens siste avdeling skal vi til americanaen igjen, nærmere Austin enn Nashville, før Aadal spiller seg inn i andre områder. Å høre Aadal på scenen, har styrket meg i troen på bandet.
