Fire menn og et personlig uttrykk
Det avsløres allerede i tittelen: Chrome Hill har funnet veien hjem.
Chrome Hill er ikke noe vanlig jazzband, og godt er det. I 2020 veit vi heller ikke lenger hva det er. «This is Chrome Hill» er derfor en glimrende tittel på et album som vrir seg unna trange forestillinger og tar opp lån der det måtte passe. Jeg sklir rett inn i musikken uten å tvile. Åpningssporet «Clockwork» kommer i seig materie, er mørk i fargen og så alvorspreget at du kjenner det. Den som har levd med bandet i noen år, blir ikke overrasket, kun fornøyd. Bass og trommer knytter sammen et underlag som strammer behagelig, mens vibrafonen gir karakter til det skarpe uttrykket. Gitaren til Asbjørn Lerheim stiger etter hvert fram i all sin skakke prakt, og den når meg. Han er til stede i egne utlegninger og spiller sukkerfrie melodilinjer som smaker. Atle Nymo er oppført med tenorsaksofon og bassklarinett. I likhet med Lerheim, har han en henvendelsesform jeg liker. De to snakker samme musikalske dialekt.
Det er gitaristen som har skrevet alle de åtte låtene, men det er Chrome Hill som tenner lys i dem. På «Limbo» får Nymo vist fram C-momentene sine. Ikke som i turn. Mer som i glidekunst og smakfullhet. Resten av bandet ligger bak og spenner buen. Som i små-prog og jazz på viktige avveier. «Ascend» rocker. Chrome Hill kan det også, men i mine ører er dette albumets minst interessante. Kontrasten «Interlude» har balladekvaliteter og høres litt lei seg ut. Det er bare fint. Kvartettens hang til vemod gir god mat for øret.
Chrome Hill har da også en rytmeseksjon som former det blå stoffet med stor variasjonsevne. Låtene framstår med hver sin tydelige karakter. Bassist Roger Arntzen og trommeslager Torstein Lofthus driver sitt eget firma som bygger for det kollektive. I «10-4» ringer gitaren inn til messe, mens bassen forkynner med dyp, oppriktig tone. Så tar hele bandet tak og får musikken til å ese. Sånn kombineres senkede skuldre med fin muskel.
Dette bandet står samlet og beveger seg i sluttet tropp. Det er ikke solisten som skyves fram i Chrome Hill, men vi blir likevel kjent med hver enkelt. Jeg tror kanskje favorittlåta dukker opp helt til slutt. «Light» er iallfall en av kandidatene. Dette er enda en gråskimret fornøyelighet med langsom melodiføring og noe på hjertet. Som om noe beklagelig har skjedd, og nå skal kvartetten fortelle oss om det. Det låter gyngende dynamisk, og jeg har ingen problemer med å tro på det jeg hører. Chrome Hill har nå etablert seg med helt egen identitet. De viser en utforskertrang som holder bandet i bevegelse.
