Blow Out festivalen viser at den fortsatt vil oss vel. Og vel så det.
Det er intimiteten og konsentrasjonen. At alt foregår på ett sted. Én festival i ett rom. At alle konserter avholdes på Mir i løpet av fire kvelder. Men det er ikke bare det. Det er også den gjennomgående kvaliteten.
Så skal jeg ikke påstå at jeg har likt alt jeg har hørt på Blow Out festivalen gjennom snart 15 år. Det skulle ha tatt seg ut. Det er jo ikke en gang meningen. Jeg har gjentatte ganger skrytt av hvordan dagsprogrammene settes sammen. Hver kveld er nærmest utbrettbar. Iallfall bredt anlagt og variert. Den frie og improviserte musikken er selvsagt mer enn rik nok til å muliggjøre et sånt grep. Men du må vite hvordan det gjøres. Det vet programkomitéen, og i år heter den Jonas Cambien, Amalie Dahl, Magnus Skavhaug Nergaard, Guoste Tamulynaite og Ståle Liavik Solberg.
William Parker har satt seg på scenen. Fins det noen bedre frijazzbassist på denne siden av Barre Phillips da tro? Parker skal uansett spille med trioen Miman som består av Andreas Røysum, på klarinetter, Egil Kalman på elektronikk og Hans Kjorstad på fele.
William Parker får bassen til å leve før Andreas Røysum rekker å lukke øynene for å gå inn i det deilig avdempede musikalske rommet som først innredes. De fire legger fram en sammensatt sound. Fela ligger i øvre luftlag, mens Parkers tone står i nedre dekk. De elektroniske raritetene vrir musikken i retning av det gåtefulle. Så drar vi på reise når bassisten tar fram shakuhachien og Røysum tar av seg skoene for å komme nærmere gulvet. Parkers basspill har like sterk karakter som Charlie Hadens hadde. Det er noe med de tørre betraktningene hans som får meg til å tenke det.
Andreas Røysum, William Parker, Egil Kalman og Hans Kjorstad. Foto: Dawid Laskowski
Kvartetten driver avgårde, solid anført av klarinett. Røysum kan ha langveisfarende melodi i spillet sitt, og han og Kjorstad finner sammen så det kjennes. Når Parker tar fram trefløyta, går det gammel tradisjon i stoffet, og jazzens frilynte 60-talls vibber skjelver naturlig med. De fire gode lytterne på scenen får det til å smelte sammen.
Så spretter de videre, på svingete veier, mot nye impro-tettsteder. Når Parker løfter fram guembrien, får vi de fineste partiene i dette settet. De enkle linjene tillater musikken å åpne seg, og bandet går inn i en groove som kler det. William Parker later til å være dypt inne. Det er visdom i det han spiller.
Og så er det kanskje ikke norsk folkemusikk Kjorstad tar inn i spillet, men det er ikke det motsatte heller. Kvartettens musikk lever livet sitt på mange måter, og den smattende lyden fra Kalman utvider det som kommer. Dette puster. En dyp tone og et plutselig blow out-støt fra Parker legger settet til hvile.
Ferdinand Bergstrøm, Inga Stenøien og Håvard Skaset. Foto: Dawid Laskowski
Så er det duket for tre gitarister. Inga Stenøien, Håvard Skaset og Ferdinand Bergstrøm setter seg ved siden av hverandre med hver sin akustiske. Å oppleve tre fritt improviserende gitarister sammen på scenen, er ikke hverdagskost, selv på onsdager. Derek Bailey og John Russell styrter gjennom hodet mitt i det trioen starter, men så er de straks ute. Skaset, Bergstrøm og Stenøien har sin egen fortelling å komme med.
Den skiftende væremåten i trioens uttrykk er levende, og de tre spiller ikke oppå hverandre. Lytteevnen er sterk også i denne konstellasjonen. De bygger og intensiverer. Stenøien river i strengene så det smeller med mening.
Jeg er glad i god akustisk gitarimpro, og nå får jeg nettopp det. De åpne, skakkjørte akkordene blir medgjørlige, og når trioen glir inn i en sørgmodig runde, høres musikken komponert ut. Instant composition!
Slidegitarspillet til Skaset får bluesen til å gjeste improen. Det gjør seg. Er såre tøft. De tre stamper i vei på vrangsiden av populærmusikken og utraderer tradisjonelle måter å ta seg fram på. Med hver sin gitarlyd og hver sin distinkte stemme skaper de noe riktig bærende. Disse tre er ikke bare arvtakere. De er forfriskere av en vrien tradisjon å forfriske. Dette er det beste jeg har hørt fra denne gitarkanten siden Bill Orcutt opptrådte i Oslo sist, tror jeg. Jeg er imponert over bredden kveldens trio viser i tilnærmingen sin. Når de produserer tematiske figurer, gir det tråd til opplevelsen. Og så blir det til og med friballade. Den er også god å ha innpå seg.
Jonas Cambien og Rachel Musson. Foto: Dawid Laskowski
Og den høye kvaliteten nekter å vike. Det er duo-tid. Saksofonist Rachel Musson og pianist Jonas Cambien har kommet på scenen. Jeg kjenner han bedre enn henne, og de to skal bruke et par omdreininger på i komme seg inn i sin egen varme. Finne omdreiningspunktet og skape tyngde.
Kraftfulle avtrykk avløses av fjærlett væren. Cambien skaper et klangvelde fra innsiden av klaveret samtidig som han er på tangentene. Det hever og senker seg slik det skal. Musson knepper og produserer lyd med stemmen, mens Cambien gjør perkusjon med pianoet. Sånt blir det musikk av. På sitt beste er de to ett, og jo lenger de kommer ut i settet, desto mer ett blir de. De har funnet fullstendig ut av det med hverandre og skaper vedvarende nerve. Når det risler i pianoet, bevrer det i saksen. Instrumentenes væremåte nærmer seg hverandre, før Rachel Musson bryter samstemtheten med saftige støt. De to gjør seg også direkte vakre, helt usminket. Jonas Cambiens flotte arbeid på innsiden lyser sterkt. Dette er to sterke stemmer med strukturert frihet på hjertet. Ved nabobordet gir de seg helt over etter endt sett.
Space Trio: Lisa Ullén, Elsa Bergman og Anna Lund. Foto: Dawid Laskowski
Så rigges kveldens første trommesett til. Anna Lund setter seg bak det, og Space Trio legger ut. I tillegg til Lund rommer den pianist Lisa Ullén og bassist Elsa Bergman. Det duver og det bryter i musikken, og Ullén får de mørke utlegningene til å skinne. De tettsittende pådragene treffer. Trioen går både hardt og kledelig ut. De tre vil åpenbart det samme, på hver sin måte. Etappene skifter. Bergman, Lund og Ullén kjenner hverandre. Det høres. Så er det trommene som buldrer i vei andre seanse, før Ullén begynner å leke seg med en korthugd stubb. Idéene utvikles gjennom sterke samhandlinger. Det er tett kommunikasjon i det de gjør, og de rocker det til når det er nødvendig. Setter egne fortegn i det de holder på med. Drar seg selv over i stadig nye områder. Det er høy klasse og egenrådig sprut. De reiser vegger og får dem til å stå. Dette syder.
Så er det bassist Bergman som introduserer tredje og siste innslag fra trioen. Det får også denne distinkte karakteren de tre har holdt seg med gjennom hele settet. På raden foran meg er det en som mener Space Trio er verdens beste band. Fire fete sett er uansett over.
