Finstemt trekløver

Skogen av gitarister blir stadig tettere, og jakten på eget uttrykk krever noe helt spesielt av dagens jegere. Mye av min glede i møte med utøvere kan knyttes til opplevelsen av det særpreget som skapes og forvaltes. Solistens uransakelighet og ensemblespillerens godgjørende grep. Det kan være givende å følge strevet etter løsrivelse og videreføring av tradisjon. De gangene det faller på plass, kjennes det på riktige steder. Men man trenger heldigvis ikke rokke ved gitarhistorien for å spille seg interessant og likandes. Eller ha noe bevegende å komme med.
Andreas Haddeland er åpenbart en av disse gitaristene som står i tradisjon og vrir ut næring til egen vekst. Det er godt spenn og fin vidde i det han gjør. Vi har hørt han i Østerlide, en trio som har gitt folkemusikken utsyn, og i kvintetten Line & The Lions som er strammere i linjevalget. Nå kommer Andreas Haddeland Trio med sitt tredje album. «Estuar». «Tilhørighet» kom i 2014 og «Nyskudd» i 2019.

Jeg har hørt meg varm på «Estuar». Samspillet mellom bassist Lars Tormod Jenset, trommeslager Ulrik Ibsen Thorsrud og Haddeland bærer preg av det lange samarbeidets frigjørende kraft. De tre kjenner ytterkantene i prosjektet sitt og hvilken strøm de behersker best. Det er jo noe med det som har levd en stund. Det kan pådra seg fin tyngde. Her på Cafeteatret skal trioen spille de fem låtene på «Estuar», men de kommer ikke til å låte likt som på plata, får vi vite av Haddeland.

At det er bassen som starter kvelden, er bare rett og rimelig. Denne trioen er ikke formet som pyramide. Den har flat struktur og har ingen anfører som kun står i midten. Det låter lyrisk svevende og jordnært alvorlig. Den forsiktige henvendelsen er enkel å motta, og de rytmiske figurene som følger, har varme i framdriften. Det er «Trirøding» vi hører, åpningssporet på det nye albumet. Det finstemte gitartemaet bygges ut og tar seg inn mot skarpe steder. Temperaturen er en litt annen enn på albumet, og fargene skifter på litt andre måter. Det gir mening til konsertopplevelsen.
Andreas Haddeland fronter en naken og krevende sound. Han kan ikke gjemme seg i disse transparente omgivelsene, men han tåler å stå i lyset. Han fører en lett skurrende tone og et gitarspråk som snakkes av mange. Ikke sånn å forstå at Haddeland forsvinner med sitt. Det er god sjattering og snert i det som kommer.
Vi får vite at en trirøding har tre årepar og kan være et hurtig framkomstmiddel rodd av kyndige roere.

Det er ingen overdådighet i uttrykkene. Ingen solister som skal vise seg. Dette handler om å gjøre gode runder og skape innhold som står seg, noe de tre lykkes med. «Skrøne» kan knyttes til en viss Trumps løgner om innvandrere som spiser nabolagets hunder og katter, sånn jeg oppfatter Haddeland. Den er Scofield-tøff og blues-hektet på overbevisende måte. Gitaristen trives i dette drivet og får instrumentet til å snakke med tydelighet. Det blir basstrekk som kontrasterer øset og trommearbeid som møter og bærer. De tre improviserer seg inn i nye rom og får den rufsete væremåten til å blusse. Det begynner å bli størrelse. Så er det tid for «Cummulus», og bassen og buen tar oss inn i skylagene. Trommene produserer godværslyd, og kanskje dette er kveldens vakreste sted. Gitaren plukker fram himmelblå kommentarer. Dette er et vedvarende stemningsleie av godt merke.

Det kjennes fint å høre liveversjoner av musikk man allerede kjenner. Sceneutgavene av låtene har tilføyinger og avskalling som vitaliserer. Tittelsporet «Estuar» smøres med en smule mer gitarråskap. Det er kledelig, og det tilfører forestillingen styrke. Ulrik Ibsen Thorsrud gjør trommesolo med god byggeteknikk og noe på hjertet.
Så er vi er allerede framme ved kveldens siste låt og platas siste spor, «Ysme». Musikken skal inn i skoddeheimen. Det er iallfall en disighet i dette sporets åpning. Innholdet i «Ysme» pakkes ut forsiktig, grått og sakte, med små fantasiutbrudd fra instrumentene, før gitaren reiser seg i tale. Det puster godt. Den åpne formen fungerer. Jeg fortsetter å like det jeg hører og tror på innholdet i det. Andreas Haddeland Trio legger redskapene til hvile og etterlater et inntrykk som overskrider solid.