Finn fram romdrakta!

Norske Billy Meier, det jordiske bandet, har tatt navnet sitt fra den sveitsiske romfartsteoretikeren som har kontakt med utenomjordiske vesener og har sett flere ufoer enn de fleste av oss andre har klart å få øye på. Disse vesenene kaller han for Plejaren. Spor åtte på «Sounds From Erra» bærer tittelen «Plejarens in the Forest». Den norske kvintetten fortsetter altså å snurre musikalske idéer og navngi låter, inspirert av Meiers verden., slik de startet med på debuten «Introducing…Billy Meier» i 2017. Bandet forteller at de er begeistret for 60-tall spacerock, som blant annet Joe Meeks «I Hear a New World». Disse opplysningen gir absolutt mening i møtene med stoffet på «Sounds From Erra».

Billy Meier tilbyr oss en reise i rommet, og da heter selvsagt åpningssporet «Leaving Planet Earth». Vi svever med Hans Kjorstads fiolin og Sander Nordahls gitar. Det duvende lydteppet tar oss inn i en fantasiverden, der den innleide stemmen til Emily C Brannigan forteller hvor vi er og hvor vi er på vei, gjennom endeløse galakser til planeten Erra. Det låter raffinert og stilfullt og er lett å bli med på. Kontrasten til neste låt, «Contact», er stor og virkningsfull. Det er nesten som å høre Talking Heads på en annen planet. Fint funky og med lydbrokker som forteller at space is the place.

Det er ikke vanskelig å henge musikken til Billy Meier på knagger i musikkhistorien, men poenget er jo at de akkompagnerer en fortelling som beskriver livet på og rundt Erra. Jeg prøver å se det for meg. Syns jeg hører lyden av skadedyr, men også eventyrlig sus fra skogene, som passasjer på «Space Train». Bandet sier de ser på planeten Erra som et romantisk sted, med sterke farger og vill natur, urbane, glitrende byer og mystiske skoger. De sterkeste fargene finner jeg kanskje på «Luminiscent Squirrels». Det er en hybrid der pop, kunstrock og romstøy inngår allianser etter beste evne, og resultatet blir riktig lyttervennlig. I dette sporet viser bandet en egenart de bør fortsette å dyrke. Den lekne skråblikkmentaliteten som gir seg til kjenne, er enkel å gjøre seg til venns med. Den er dessuten en levendegjøring av selve tidsånden og dens iboende krav om overskridelse.

Så er det ikke altså sånn at Billy Meier sier noe oppsiktsvekkende nytt. Vi som har sittet med nesa nede i «Tales From Topographic Oceans» og sett både Sun Ra og The Residents på scenen, har lært en lekse om dette landskapet. Det er et område der flere har gått seg vill i det pømpøse, ja regelrett tippet over i det ufrivillig komiske. Billy Meier mestrer imidlertid balansen.