FESTIVAL: Blow Out festivalen åpner med overraskelser og fire sikre treff.
Av Arild R. Andersen
På vei hjem fra Motvindfestivalen i Numedal tidligere i sommer snakket vi mest om den særegne atmosfæren som skapes der oppe ved Lågen, mellom trærne i skogen. Når alt foregår på et avgrenset sted og opplevelsen av nærhet tar seg inn i musikken, er det noe godt som seirer. De store festivalene kan ikke tilby noe sånt. Der er det gjerne kjas med tids- og stedslogistikk på måter som utfordrer roen i opplevelsen. På Blow Out-festivalen kan man derimot bare finne seg en stol og lene seg tilbake for å la musikken ta over. Det er det festivalen skriver om seg selv, og det har den rett i. Jeg har en egen glede reservert for Blow Out hvert år. Ikke bare er arrangørene sabla gode til å huke tak i drømmemusikere og nyklekkede talenter. De setter også sammen dagsprogrammer som svinger fritt i flere retninger og kan treffe på uvante steder. Jeg tror intimiteten inspirerer musikere også, slik den åpenbart gjorde på Kongsbergfestivalens Særingfest i begynnelsen av juli. Der overgikk Jaap Blonk, Terrie Ex og Maja S. K. Ratkje seg selv. Men tilbake til Mir og Blow Out. På denne åpningsdagen skal vi innta fire sett, og vi skal starte høyt oppe.
Torben Snekkestad og Barry Guy. Foto: Dawid Laskowski
Trioen Agustí Fernándes, piano, Torben Snekkestad, saksofoner og trompet og Barry Guy, bass, inntar podiet og setter veps og insekter i bevegelse, kan det høres ut som. Det er flaksende lyd i anslaget. En summing og en sverming som vekker. Snekkestads sopran skjelver intenst, med Fernández´ piano tett oppunder vibbene. Vi skal mange steder, og et stort poeng med denne trioreisen, er at vi ikke vet hvor den vil ta oss. De tre spiller seg så tett på hverandre at det klistrer. Treeren tar seg fram som én organisme. Guy, Snekkestad og Fernández gjør kontraster til poeng når vi med ett er inne i det skjøre og varsomme. Det er en gjennomført skarphet i hva hver og en av dem gjør, og som felleskap kan de opptre gjennomborende vakkert. Snekkestads horn piper og hvisker, skriker hest og åpnes helt innenfra. Det støtvise samspillet vekker begeistret latter ved nabobordet. Barry Guy slår på strengene og bruker alternative teknikker for å få ut frisk lyd av bassen. Sammen med bryskt innsidepiano vekkes underfundighet. Det er ingen av de tre som stiller seg midt i musikken. Det er den samlede vekten som gjelder, selv når pianoet gjør seg til kjempe. De formulerer lyd jeg knapt har hørt maken til, og de holder fast et nå hele veien. Så summer det igjen. Svermen har flyttet på seg. Deretter følger bulder. Det er Agustí som har nærkontakt med mørket i instrumentet sitt. Den kvasse lytteevnen deres muliggjør den heftige kommunikasjonen. Svarene de gir hverandre, fører samtalen i det lille bandet videre. For oss er det mye å ta inn. Mot slutten tar Torben fram sin indre Evan Parker og setter merker med historiske mønstre. De spiller et kort sett, men det ligger igjen vektighet etter dem.
Christine Abdelnour og Andy Moor. Foto: Dawid Laskowski
Vi er kommet til kveldens duoavdeling. Saksofonist Christine Abdelnour og gitarist Andy Moor hever redskapene. Og det fins jo ikke noe tøffere enn en gitarist på en scene. Moor velter ut noen gjennomskinnelige stålklanger, mens Abdelnour lar saksofonen bli fløyte. Det låter ytterst originalt og er enkelt å like. Vi er også på feedbackens rand, men først og fremst er vi i det forsiktige gitarplukkets lille paradis. Og det er ikke bare Andy som kan trylle her. Christine Abdelnour tar ut lyd jeg ikke forstår hvor kommer fra. Samspillet blir intenst, uten å virke rått. Det massive gitargrumset får besøk av fugl. Mer ugle enn lerke. Mer måke enn fink. Lydene skifter spor og tar seg til andre steder. Hastigheten skrus opp. Skyvet har styrke. Gitaren blir bass, og saksofonen er frosk. Det er mye god teknikk som ligger til grunn for det som foregår. Men hvem bryr seg om teknikk i en god fortelling? Det er ikke meg. Jeg forventer ikke at fri impro skal låte friskere enn dette. Moor rister gitaren og får den til å rasle. Abdelnour legger saksofonen over låret og presser klage ut av instrumentet. For et kor! Den nærheten de eksponerer, tar tak. Det blir punkfrieri og mer godt byggverk. For en drift og for en pågang. Det lydarsenalet disse to råder over, er formidabelt, og det er måtene de lydkombinerer på, som antenner musikken. Nå låter de smakfullt intenst igjen, og det dras opp noen røtter med feste i piggtrådgitartider. Overbevisende, medrivende og gøy.
Otto Wilberg. Foto: Dawid Laskowski
El-bass og effekter er Otto Willbergs utstyr. Han gir seg til å danse med bassen, og dans har det vært lite av på Blow Out gjennom tidene. Trinnene hans er forsiktige og enkle, og de gir et godt akkompagnement til den bearbeidede basslyden. Lydeffektene hjelper Willberg til å bli sitt eget lille orkester. Han pumper intenst og lar melodisnuttene få korte og dype liv. Spillet hans er ikke oppsiktsvekkende, men de omgivelsene det opptrer i, fremmer mening. Dette er forestilling og forsiktig show. Og det funker. Denne Blow Outske måten å overraske med artister på, står seg. Willberg tar fram solbrillene i strekk nummer to, ser anstendig rocka ut og fortsetter å leke med bassen. Jeg tenker både på Al Johnson og Hugh Hopper. De to har jeg aldri tankekombinert før. Vi får skakk solojazzrock på Ottos premisser, og han får oss over, selv om klisjéene banker på. Det er en sammenhengende historie han meddeler. Verden trenger bassister som gjør det uventede, og Willberg hjelper verden. Han skrur på knottene på dashbordet sitt og styrer tilvekstene i bassmaterialet. Det er underholdende og forfriskende. Litt munter er han også. Det skader ikke. På sitt beste snakker utlegningene fra Willberg godt, og når han avslutter, kjenner jeg hvordan oppdriften hans har satt seg i meg.
KRISE. Foto: Dawid Laskowski
Fjerde akt tilhører KRISE. I programmet er musikerne oppført med trombone, omstemt analog synht, gitarer, lapsteel og trommer. De heter Emil Bø, Anna Ueland, Kristian Enkerud Lien og Bjørn André Syverinsen, og de tilhører sirkelen av unge lovende krefter. Jeg har ikke gjort meg kjent med albumet til KRISE. Det angrer jeg litt på nå, her jeg sitter og hører de fire varme opp og stemme. Blikket i musikken deres er vendt innover. Jeg får varme assosiasjoner til gamle artrockidéer, uten at den tankeflukten fanger inn KRISE-bandets prosjekt. De lar populærrytmikk møte avantgardisme og spiller fram noe eget. Så sniker det seg inn en glede, uten at denne påspanderes mye plass. Enkerud Lien starter det som kunne vært introduksjonen til en akustisk vise, før resten av bandet vil noe annet. De spiller fram mye som er godt å ta inn. Noe av det kan minne om Tortoise-familiens væremåter, og det skader ikke. Når klubbmusikalsk inderlighet får rom i underlaget, mister KRISE litt av det gode grepet sitt. Viljen til å finne en egen vei, er imidlertid sterk, og evnen til å fylle arbeidene med sjel, er i vekst. Gitaristen introduserer enda en låt, med smakfullt spill og god vinkling, før trommer og trombone hekter seg på og partiet blir stående i blomst. De går fra det åpne, inn i det insisterende, og tilbake. Kvelden begynner å dra seg til, og Blow Out-begeret mitt er godt fylt. Når KRISE setter strek, har den femtende B.O. festivalen dratt seg selv i gang med god bredde og mye kraft.
