Finland – ditt nyeste lekeland
Leken overskuddsmusikk fra Qvenild, Grydeland, Berger Myhre og Hausken.
Den norske jazzens hus har mange rom, og i et kott nær ytterveggen mot rocksiden, eller kanskje rettere: i annekset, har kvartetten Finland holdt hus i om lag fem år. «Norskfinnene» derimot – Morten Qvenild og Pål Hausken (In the Country m.m.), Ivar Grydeland (Huntsville m.m.) og Jo Berger Myhre (Splashgirl m.m.) – er langt fra bortgjemte, men snarere sentralt plassert utøvere i det utvidede norske jazzbegrepet. Når kvartetten nå albumdebuterer med «Rainy Omen», er det med et lite eventyr av leken, klangfargesprakende og melodibasert overskuddsmusikk.
Eventyrlystent
Åpningslåta, Qvenilds «Dust Drive», tar i vei som en slags cha-cha, men det blir fort klart at verken den eller noe annet på dette albumet er helt som det innledningsvis høres ut som. Til det er Qvenild og Grydeland, norsk musikklivs «mad professors of keys and strings», altfor erte- og eventyrlystne, eksempelvis kan Grydeland låte som en Bill Frisell på americana-tur lenge nok til at du begynner å nynne «Mountain Wildflower», overbevist om at det er den han er i gang med å parafrasere. Og akkurat da skjer det selvsagt noe helt annet i stedet, gjerne med heftige bidrag fra de tre andre som heller ikke virker å være veldig forelsket i ideen om forutsigbarhet.
Rock
Plateselskapet Hubros varedeklarasjon til «Rainy Omen» poengterer at albumet handler om rock basert på «en leksikal mengde sjangere og inspirasjonskilder» og lister opp «cinematisk instrumentalmusikk, post-, prog-, støy-, og frihetsrock og luftig americana». Uten å føle meg helt sikker på hva undersjangerne «cinematisk instrumentalmusikk» og «frihetsrock» egentlig innebærer, våger jeg like fullt å hevde at kvartetten har laget et album for folk som for eksempel liker å høre «rare» melodier over håndfast, ofte tung rytmemarkering og med mye uortodoks lyd rundt melodiføringen, i både harmoni og dissonans. Til tider låter Finland sjarmerende skranglete og veldig indie, andre ganger som et stramt snørt lydspor til dommedag, men helt ned til det snodigste lille elektroniske hylet eller det oddeste bassdunket virker alt som sprunget ut av en sterk felles kvartettbevissthet om hva som er fint, morsomt og på alle måter «innafor» i Finland.
Dét er et godt grunnlag for å tappe overskudd med liv og lyst, og det er da også hva Qvenild, Grydeland, Berger Myhre og Hausken gjør med «Rainy Omen».
Terje Mosnes
